Utvalgt kommentar
JERUSALEMS BELEIRING
"Sett gryten over!"
Esek 24,1–5
Dagen da Nebukadnesar begynner sin lange beleiring av Jerusalem, angis nøyaktig. Esekiel får vite om denne dag direkte fra Herren. Vel visste alle de bortførte på forhånd at kaldeerhæren var dratt av sted, og stor spenning rådet ganske visst om utfallet av hærtoget. Men ingen kunne vite hvilken dag fienden nådde fram og beleiringen begynte. "Skriv opp for deg navnet på denne dag, just denne dag! Babels konge har leiret seg mot Jerusalem just på denne dag." Når det så siden kom bud til Babel om fra hvilken tid beleiringen begynte, skulle denne nedskrivning av dagen stå som et mektig vitnesbyrd om at Esekiels profetier var sanne ord fra Gud, og at Gud selv sto bak Babel-kongens tog mot Jerusalem og nå ville bruke det som straff over folkets synder. V. 2.
Men samtidig som han skriver ned dagen, skal Esekiel tale til de bortførte, − også denne gang i liknelse. "Sett gryten på, sett den på og øs så vann i den! Legg kjøttstykkene sammen i den, alle gode stykker, lår og bog!" "Gryten" er Jerusalem, blodstaden. "Kjøttet" er folket. V. 3. "De beste stykkene" er dets ledere og fyrste. Bålet som tennes under gryten, er krigens ild. V. 4. Nå skal det kokes til gagns. Det har alt begynt å boble og syde. V. 5.
Esek 24,6–14
Atter kalles Jerusalem "blodstaden". (se 22, 2) Herren roper "ve!" over den. Det er dommen over byen som nå er i ferd med å fullbyrdes. "Stykke for stykke skal tas ut av gryten." "Det blir ikke kastet lodd." I fleng skal stykkene kastes vekk. Hermed siktes til den nye bortførelse til Babel som snart skal finne sted. V. 6.
Gryten er "full av rust". Og på berget omkring er det blod. Blodet er ikke utøst på jorden så det kunne dekkes over av mold, men på harde fjellet, synlig for alle. "Rusten i gryten" og "blodet på fjellet" er bilder på Jerusalems synder. Rusten er urenhet og blodet voldsdåd og urettferdighet. Utilhyllet står det nå for Guds og folkets øyne. V. 7. Derfor kommer også straffen. V. 8.
"Vé blodstaden! Også jeg vil gjøre bålet stort." Beleiringen skal vare lenge og bli hard. I 18 måneder kom den til å vare. V. 9. Om noe kjøtt er blitt kastet bort, skal annet koke ganske inn og bli forbrent. Det er de som blir tilbake i byen og omkommer under beleiringen. V. 10. Og så skal det gå ut over selve gryten, − den skal ganske forbrennes. "Vé blodstaden, den rustne gryte!" Men idet den forbrennes, skal dens rust fortæres. V. 12. "Din urenhet er en skam," sier Herren. Megen møye har Herren gjort seg for å rense gryten; "men den er ikke blitt ren." V. 13.
Derfor var denne beleiringens ild den eneste måte hvorpå urenheten kunne fjernes fra den hellige stad. "Herren har talt." "Han skåner ikke og angrer ikke." Det han har besluttet, skal skje.
Den store sorg
Esek 24,15–27
Esekiel får et sørgebud fra Gud. Hans hustru skal dø. Det er mulig at dette skjer flere dager etter at Jerusalems beleiring er begynt. Men sansynligere er det at det skjer samme dag. "Se jeg tar dine øynes lyst fra deg ved en brå død."
Jeremias levde sitt liv i ensomhet. Herren hadde forbudt ham å gifte seg. Men Esekiel hadde sitt eget hjem. Hans hustru var "hans øynes lyst". Her ved hennes plutselige død får vi se hvor høyt han elsket og skattet henne. Under hans sykdom hadde hun vært ham en uunnværlig hjelp. Og i hans ensomhet hadde hun vært ham til den største trøst. Men nå, − da hans folks trengsel er på det høyeste og Jerusalem står for fall − tar Herren henne plutselig bort. V. 16.
Det var et veldig slag for Esekiel. Men også denne sin private sorg skal han stille i sitt profetkalls tjeneste, og gjennom den tale til sitt folk. "Sukk i stillhet og hold ikke sørgefest som etter en død." Sorgen skal profeten holde for seg selv. Esekiels hjem hadde vært litt av et samlingssted for flere av de bortførte. Vi kan gå ut fra at Esekiels hustru ved en stille, tjenestvillig og selvoppofrende ferd hadde vunnet mange venner. Og nå ved hennes plutselige død var mange øyne rettet mot profeten. Før hadde Esekiel lært å tale gjennom sykdom, ja han kunne endog kunsten å preke mens hans tunge var lammet. Nå skulle han også lære å tale gjennom sorgen. Taus sto Esekiel ved sin kjæres grav, i behersket, innestengt sorg. De vanlige sørgeskikker med blottet hode, bare ben og tildekket ansikt skulle han ikke følge V. 17.
Dagen etter hustruens død gjør Esekiel slik som Herren har pålagt ham. V. 18. Folket kunne ikke annet enn legge merke til det; − de forstår at også gjennom dette er det noe profeten vil ha sagt dem, og undrende og forsiktig spør de. "Vil du ikke si oss hva det betyr at du gjør så?" V. 19.
Og så får profeten høve til å tale til dem om Gud og hans ledelse med sitt folk. V. 20.
Også Israel skal miste "sine øynes lyst", "sin herlige stolthet", "sin sjels lengsel", − helligdommen. V. 21. Og den store sorg skal nå dem så plutselig og hardt at de ikke skal få tid til å iaktta de vanlige sørgeskikker. Deres sorg skal være så stor at den helt lammer dem. Tause skal de betrakte det Herren har gjort V. 22. "I skal visne bort i eders misgjerninger og sukke med hverandre." V. 23.
Slik som Esekiel bærer sorgen over sin hustrus død, skal også de sørge. Han gjør det frivillig; de gjør det nødtvunget. V. 24.
Fra den dag ser det ut til at profetens tunge ble lammet. Også tidligere har det vært tider da Esekiel mistet sin evne til å tale. Kun på Herrens bud kunne han da snakke. (Se 3, 27.) Denne gang varer stumheten helt til Jerusalem er falt. V. 25.
"Den dag skal din munn åpnes, når flyktningene er kommet, og du skal tale og ikke mere være målløs." V. 27.
Fra da av hører vi ikke mere om at Esekiel blir stum. Nå er Jerusalem falt, og Guds dom fullbyrdet. Et nytt tidsavsnitt begynner, og nye oppgaver venter Herrens profet. Når han neste gang åpner sin munn med ord fra Herren, er det ikke lenger de tunge domstoner som lyder; men rike og herlige ord og syner om den kommende frelse.
Fredrik Wisløff
"Det Gamle Testamente"
Lutherstiftelsens Forlag, 1946
|
