211 ♥ 3 Mosebok 22-24

Bibel 2011 bokmål

Norsk Bibel 88/07

Bibelen, Guds Ord

Bibel 2011 nynorsk

3 Mosebok 22 3 Mosebok 22 3 Mosebok 22 3 Mosebok 22
3 Mosebok 23 3 Mosebok 23 3 Mosebok 23 3 Mosebok 23
3 Mosebok 24 3 Mosebok 24 3 Mosebok 24 3 Mosebok 24

Utvalgt kommentar

Israels høytider

3 Mos 23,1–2
Israels årlige fester spilte en betydningsfull rolle i deres historie. De kastet en viss glans over deres liv; arbeid og slit fikk de legge ned og i skarer flokket de seg i helligdommen. Israel elsket sine fester. De yndet å gå i prosesjon, synge sine salmer og kle seg til fest. Ved disse årlige høytider ble de knyttet til helligdommen. Den ble sentret i deres livs feststunder. På disse dager samledes de til ofringer, bønner og gudstjenester. De ble minnet om de store begivenheter i fedrenes liv, om Guds makt og hans nåde. De store festdagene ble på denne måten en av de viktigste faktorer i Israels religiøse oppdragelse.

Sabbatsdagen

3 Mos 23,3
Sabbatsdagen omtales først. Den kom hyppigst igjen og var allerede av den grunn den viktigste. Helligholdelsen av sabbaten var videre grunnlaget for alle de øvrige høytidsdager. Kom denne i forfall ville den religiøse bakgrunn for de øvrige fester falle bort. Overholdelsen av sabbatsbudet var som et tegn på Israels paktsforhold til Gud (2. Mos. 16). Derfor var denne helt grunnleggende betydning for hele det israelittiske "kirkeår.»

Påskehøytiden

3 Mos 23,4–8
Bestemmelsene fra 2. Mos. 12 blir her gjentatt. Påsken begynte den 14. abib om aftenen. Den 15. var således den første dagen i denne høytid. På den dag skulle det intet arbeide gjøres. − Likeledes skulle det den dag holdes en hellig forsamling. Påsken varte så i 7 dager. Den 7. dag gjaldt de samme bestemmelser som den 1.: intet arbeide og en hellig forsamling.

3 Mos 23,9–14
Til påsken var det knyttet en høstfest. Abib svarer til vårt april. På den tid begynte årets innhøsting. Bygget var vanligvis modent da. Men før man tok til å spise av den nye grøde, skulle man ofre et nek til Herren. Dette skulle gjøres dagen etter den første høytidsdagen, − altså 16. abib. Sammen med førstegrøden av kornet skulle man ofre et årsgammelt lam, et matoffer og et drikkoffer, − alt som takk for den velsignelse Gud hadde latt komme over landets grøde. Før disse offer var brakt, måtte man ikke spise noe av årets avling. Israel måtte ikke glemme alltid først å gi Gud æren.

Pinsefesten

3 Mos 23,15–20
Fra påskefestens første sabbatsdag skulle man telle 7 uker, − 49 dager. På den femtiende dag skulle man så atter feire høytid for Herren. Årets innhøsting forutsattes da avsluttet. Det er den egentlig store høstfest. "Da skal I bære fram for Herren et offer av den nye grøde." Først skal det bringes to brød, bakt av fint mel og med surdeig − i motsetning til påsken som også kaltes "de usyrede brøds fest." Disse brød kalles "svingebrød" idet de ble helliget ved å løftes og svinges for Herrens åsyn. De ble likesom gitt til Herren, som så ga dem tilbake til prestene, hvem disse brød i virkeligheten tilkom. − Videre skulle det ofres 7 lam og en rekke andre offer og drikkoffer. Likeledes en geitebukk til syndoffer og to lam til takkoffer. − Pinsefesten som også blir kalt "ukenes høytid" varte bare en dag.

3 Mos 23,21–22
Også på pinsedagen skal det være arbeidshvile og holdes en forsamling.

Til v. 22, se 19, 9. Denne bestemmelse gjentas her som et apropos til høstfesten.

Basunenes høytid

3 Mos 23,23–25
Av årets måneder skulle den 7. særlig helliges. Dette hang for det første sammen med det hellige 7 tall. I denne måned feiredes dessuten både løvsalsfesten, Israels største gledesfest, og den store forsoningsdag. Denne måneds navn var tisri. På den 1. dag i denne måned skal alt arbeid opphøre. Det skal bæres fram offer og være en hellig sammenkomst. Det som i det ytre særpreget dagen og ga den dens navn var at man da skulle "blåse i basuner" for å få innvarsle denne måneds inntreden. Basunstøtene skulle være "til ihukommelse", − som en bønn til Gud om at han ville komme dem ihu.

Den store forsoningsdag

3 Mos 23,26–32
Den tiende dag i den sjuende måned er den store forsoningsdag. Om denne er det før truffet nærmere bestemmelser: kap. 29. − Det som her særlig presiseres med hensyn til denne dag er: 1. at der skal fastes. 2. at det ikke skal arbeides. Den som bryter en av disse forordninger skal dø.

Løvsalsfesten

3 Mos 23,33–36
Fem dager etter forsoningsfesten holdtes løvsalsfesten. Denne varte i 7 dager. Den første av disse dager skal være hviledag. Da skal det også holdes hellig forsamling. I 7 dager skal det hver dag ofres ildoffer for Herren. Den 8. dag var sa "den siste, den store dag i høytiden." (Johs. 7, 37). På denne dag holdtes "festsammenkomst."

3 Mos 23,37–38
Dermed er sabbaten og de israelittiske høytider omtalt (dog ikke alle). V. 37–38 kaster et tilbakeblikk på det som er sagt om disse. Løvsalsfesten var den siste av dem.

3 Mos 23,39–44
Løvsalsfesten var en gledesfest. Årets grøde var samlet inn; korn og vin fylte husene for vinteren som kom. Derfor skulle man glede seg og takke Gud. Gleden skulle få uttrykk derved at man brøt grenen av særlig vakre og løvrike trær og bygget seg hytter av dem. I disse hytter skulle man så bo så lenge festen varte. Av dette fikk da også høytiden sitt navn: "løvsalsfesten." Dette skulle være til minne om ørkenvandringen da Israel ingen fast bopel hadde men måtte vanke om fra sted til sted og bo i telt og hytter, − hvor det best kunne falle seg. Det man da skulle minnes var Guds store godhet mot sitt folk i disse år. Han oppholdt dem, ga dem føde og kraft til vandringen. Og denne samme Gud er det som også dette år har velsignet sitt folk med grøde.

Seinere i Israels historie ble løvsalsfesten utsmykket med en rekke seremonier som var særskilt bestemt for denne dag. På den 8. dag gikk man i prosesjoner og sang. Presten hentet vann av Siloa kilde og øste så dette ut i helligdommen, mens et levittkor sang: "I skal øse vann med glede av frelsens kilder." Es. 12, 3. Disse vannlibasjoner var det Jesus var vitne til da han sa: "Om noen tørster, han komme til meg å drikke." Festen var blitt bare innholdsløse seremonier og tom glede. Menneskehjertets tørst var ikke tilfredsstillet. Den tørst slukkes bare hos ham.

Fredrik Wisløff
"Det Gamle Testamente"
Lutherstiftelsens Forlag, 1946

 

Minikommentarer

av Peter Baronowsky:
3 Mosebok 22
3 Mosebok 23
3 Mosebok 24