074 ♥ Job 21-22

Bibel 2011 bokmål

Norsk Bibel 88/07

Bibelen, Guds Ord

Bibel 2011 nynorsk

Job 21 Job 21 Job 21 Job 21
Job 22 Job 22 Job 22 Job 22

Utvalgt kommentar

Elifas' tredje tale

Job 22,1-5
For tredje gang tar Elifas ordet. Denne gang mer utilhyllet enn før. Han sier åpent hvilken synd han mistenker Job for å ha begått, - den samme som Sofar var kommet med antydninger om i sin siste tale (kap. 20).

Elifas begynner med å spørre om det er for Guds skyld et menneske er gud-fryktig, som om man gjorde Gud en tjeneste med det. Det er da seg selv man gagner med sitt rettferdige liv, ikke Gud. Et menneske har selv fordelen av det. V. 2-3.

Og omvendt er det seg selv man skader ved å leve ugudelig. For derved nedkaller man over seg Guds vrede. Tror kanskje Job at Gud har straffet ham fordi han har levet ustraffelig? V. 4. "Er ikke din ondskap stor og din urettferdighet uten ende?" Så utilhyllet har ingen av vennene ennå kommet med sin anklage mot Job. I det følgende taler han også om hva han mener hans "endeløse urettferdighet" består i. V. 5.

Job 22,6-9
Jobs synd er, - etter Elifas' mening, at han har ervervet seg sitt gods på en urettmessig måte, - ja til og med ved vold og hjerteløshet. (At dette ikke er tilfelle ser vi av 1, 1.)

Job har utnyttet "sine brødre" (her i betydningen: bysbarn, landsmenn) på en ublu måte. Han har lånt dem penger, tatt pant av dem, og når de ikke har kunnet betale, har han til og med revet klærne av kroppen på dem. V. 6. Og så har han lukket sitt hjerte til for de lidendes nød. V. 7. Ved vold og makt har han således tatt sitt landområde i eie og bodd der som en aktet mann. Underforstått: du hykler! V. 8. Selv enker og farløse har han vendt seg bort fra uten å gi dem av sin overflod. I hjerteløs egoisme har han villet nyte sin rikdom. V. 9.

Job 22,10-11
Guds straff har innhentet Job. Hans rikdom er blitt hans snare og har nedkalt denne plutselige redsel over ham. V. 10. Eller er virkelig Job så forblindet at han ikke ser og forstår at det mørke som nå omgir ham er Guds rettferdige gjengjeldelse? V. 11.

Job 22,12-14
Elifas mener at Job i sin forblindethet har trøstet seg til at Herren ikke har sett hans ugudelighet. Gud er så høyt opphøyet, - langt bak de fjerneste stjerner - og han har trukket et tykt skydekke mellom seg og jorden, så han ikke kan eller vil følge menneskenes ferd. Han vet ikke en gang om det som skjer. Uforstyrret av menneskenes synd vandrer han over himmelhvelvet og så kan jordens beboere usjenert ture videre fram i sin ugudelighet. - Hvor mange syndige mennesker der dog innretter sitt liv som om dette var tilfelle!

Job 22,15-20
At ikke Job har tatt skrekken av de tidligere slekters eksempel! Hvordan tør han "følge den sti som syndens menn vandret på i gamle dage?" v. 15, - de som fikk oppleve syndflodens store dom da "grunnen fløt bort under deres føtter som en strøm", v. 16, - de som spottet den Allmektige og jaget ham vekk. V. 17. Enda Gud hadde gjort så meget godt for dem, nektet de at han i det hele grep inn i deres liv. Vel vil Job ikke være ved at dette også er hans tankegang. Elifas siterer spydig hva Job nettopp har sagt i sin forrige tale: "De ugudeliges tanker er langt fra mine tanker." (Se 21, 16.) Men hva nytter det å si slikt, når han faktisk har levet et liv som har vært fylt av vold og urett? V. 18.

De rettferdige har gledet seg over Guds dom, v. 19, - og over at Herren slik slår deres og Guds rikes fiende ned. Guds vredes ild har fortært den overflod som de så urettmessig har tilranet seg. V. 20.

Job 22,21-30
I sin første tale har alle tre vennene foreholdt Job at hvis han ville erkjenne sin synd og omvende seg, skulle Guds velsignelse atter gjøre ham rik og lykkelig: Elifas: 4, 15 f., Bildad: 8, 5 f., Sofar: 11, 13 f. I den annen tale derimot nevner ingen av dem denne mulighet. I sin tredje tale tar Elifas atter opp denne tanken. I selvklokhet går han framleis ut fra at Jobs ulykke er straff for bestemte grove synder som han skjuler. Han makter ikke å se Jobs sykdom som en prøvelse, et middel til hans helliggjørelse, istedenfor som en straff for synd. Derfor mener han at straks Job omvender seg, vil all trengsel opphøre og Guds lys vil skinne på alle hans veger. Han har intet syn for at også lidelsen er noe Gud i sin kjærlighet og visdom til visse tider må sende sine barn. - Mange - både av troende mennesker og av verdens barn - deler her Elifas villfarelse.

Så snart Job vil "forlike seg med Gud" og oppgi sin tross mot Gud, vil "han få fred". Hans anfektelse og uro har sin grunn i synd. Men når synden er borte skal "lykke times deg". V. 21. Job skal "ta Guds ord til hjertet" og "ta imot lærdom av ham". V. 22. Såsnart han omvender seg, vil "hans lykke bli bygget opp igjen". V. 23. Det gull som han så urettmessig har ervervet seg (se 6-9), skal han akte som like verdiløst som steinene i bekken og kaste det fra seg. (Ofir er et sted i det sørlige Arabia som var kjent for sitt særlig verdifulle gull.) Om det er aldri så verdifullt, er det likevel verdiløst fordi det kleber synd ved det. Bort med det! V. 24. Da skal han få en annen rikdom som har meget større verd: "Den Allmektige skal være ditt gull." Å være rik i Gud er større enn å eie denne verdens gods. Og er dette gods ervervet urettmessig, - slik som Elifas mener at Jobs gull er det - må det fjernes, før man får den åndelige rikdom og de evige verdier V. 25. Denne rikdom består i glede og frimodighet. Istedenfor den uro og angst som nå fyller Job, skal han "glede seg i den Allmektige". Han har byttet det "allmektige" gull med den allmektige Gud. Og istedenfor som nå å skjule sitt åsyn i skam og tårer, skal han frimodig kunne "løfte det mot Gud". Hele Jobs indre liv vil med ett bli forvandlet. V. 26.

Alle Jobs bønner skal da bli hørt. Ubesvarte bønner skal ikke finnes. (Merk hvor overfladisk!) Før har han fått sine ønsker oppfylt med vold og rov og hjerteløshet (se atter v. 7-9); men da skal han i bønnen få alle sine begjær tilfredsstillet. "Og du skal oppfylle dine løfter." Før har han ikke vært redd for å bryte løfter; men da skal han betale dem i lykkelig takknemlighet over Guds mange bønnhørelser. V. 27.

Alt vondt skal da være borte fra hans liv. "Over dine veger skal det skinne lys." Trengslenes eller anfektelsenes mørke finnes ikke mer. "Setter du deg noe fore, skal det lykkes," - alle hans planer skal bli virkeliggjort. V. 28. Når hans veger "fører nedover" i ulykker og vansker, - skal han bare si: "oppover." Og så skal Gud hjelpe og frelse ham. Han skal ikke mer behøve "å slå sitt øye ned" i mismot og tungsinn. V. 29. Ja, endog "den som ikke er uskyldig" skal nyte godt av hans lykke. Når Job ber for dem og "løfter sine rene hender" i forbønn, skal Gud redde disse syndere V. 30.

Det er mange gode og sanne tanker i Elifas' tale. Men hans grunninnstilling er feil (se bemerkn. i beg. av dette avsnitt v. 21-30), derfor blir det hele feil. Og for den lidende Job var hans ord ikke trøst, men anklage. (Se derom kap. 23.)

Fredrik Wisløff
"Det Gamle Testamente"
Lutherstiftelsens Forlag, 1946

 

Minikommentarer

av Peter Baronowsky:
Job 21
Job 22