103 ♥ Jeremia 12-16

Bibel 2011 bokmål

Norsk Bibel 88/07

Bibelen, Guds Ord

Bibel 2011 nynorsk

Jeremia 12 Jeremia 12 Jeremia 12 Jeremia 12
Jeremia 13 Jeremia 13 Jeremia 13 Jeremia 13
Jeremia 14 Jeremia 14 Jeremia 14 Jeremia 14
Jeremia 15 Jeremia 15 Jeremia 15 Jeremia 15
Jeremia 16 Jeremia 16 Jeremia 16 Jeremia 16

Utvalgt kommentar

Jeremia 16 − Den ensomme profet

Jer 16, 1–4
Også profetenes privatliv skulle være helliget deres gjerning for Gud. Esaias kalte sine sønner med symbolske navn, forat disse navn til stadighet skulle være en preken for folket. Hoseas' forhold til sin utro hustru skulle tilkjennegi Herrens forhold til sitt utro folk. Esekiel skulle stå ved sin hustrus båre uten å vise tegn på sorg eller smerte, for å vise hvor brått ulykken skal komme over folket, så de ingen tid skal få til å gråte over de døde. Jeremias skulle leve ugift. Det er Herren selv som pålegger ham det. Utvilsomt måtte dette særlig være et offer for Jeremias, som hadde et ømt og følsomt sinn; han som selv hadde et kjærlig hjerte og lengtet etter kjærlighet. I hans tunge gjerning under forfølgelser og ensomhet, ville et hjems kjærlighet og forståelse vært Jeremias til særlig hjelp. Men Herren hadde nektet ham dette. Hans ensomhet var et ledd i hans lidelse for folket. Dessuten skulle han gjennom dette tale til sitt folk om hvor alvorlige tidene var. Det var ikke tid til å stifte hjem og få barn. Både mødre og barn skulle få en "smertefull død". "Ingen skal gråte over dem og ingen begrave dem." Det er den samme tanke som ligger bak Jesu ord om de siste tiders trengsler: "Vé de fruktsommelige, og vé de som gir die i de dager!" Mat. 24, 19. Se også 1. Kor. 7, 26.
Jer 16, 5–9
Også profetens øvrige privatliv skal være viet hans gjerning. Om folket ikke ville høre hans tale, skulle de iallfall se hans liv, for om mulig derved å vekkes til ettertanke. Han skal "ikke gå inn i sørgehus" "og ikke vise de sørgende medynk". For ved å unnlate dette skal han illustrere for dem "hvordan Herren har tatt sin fred bort fra dette folk, sin miskunnhet og barmhjertighet". Herren har opphørt å ynkes over dem; derfor skal heller ikke profeten vise medlidenhet, v. 5.
Snart skal de dø i mengder, "både små og store", og det skal ikke være tid til å holde begravelse eller på noen måte vise sin sorg. "Å skjære i sitt kjøtt" eller "rake håret av", var sørgeskikker, egentlig av hedensk opprinnelse, v. 6. Man pleiet også å sende brød og vin til de sørgende for å trøste dem. Men når den store ulykke kommer, skal det heller ikke bli tid til det, v. 7.
"Og i gjestebuds hus skal du heller ikke gå inn" (se 15, 7). Ved å delta i glade fester ville profeten svekke sitt budskap, v. 8. Det var ikke tid til å feste og glede seg, til bryllup eller til annet gjestebud. Det var tid til dyp og alvorlig bot, v. 9.
Jer 16, 10–13
Når profeten således holder sin tale ut fra disse trekk fra sitt privatliv, vil folket komme til å spørre om grunnen til at denne svære ulykke skal komme, og hvilken synd det er som har nedkalt denne straff, v. 10.
Og da skal profeten nytte høvet til å tale til dem om deres fedres frafall og dyrkelse av fremmede guder, v. 11, og om folkets egen synd, som var enda verre enn fedrenes. Sitt eget "onde, hårde hjerte" "har de fulgt"; de har "ikke villet høre på Herren", v. 12. Derfor er det han nå "kaster dem bort", til et fremmed land; og der skal de få følge sitt hjertes lyst og "dyrke andre guder", v. 13.
Jer 16, 14–15
Profetens domsforkynnelse gjennombrytes av et nådens solglimt. "Jeg vil føre dem tilbake til deres land, det som jeg ga deres fedre." Før har alltid frelsen fra Egypt stått for dem som den store begivenhet i folkets liv, v. 14. Men denne nye frelse fra Babel skal komme til å overstråle endog forløsningen fra Egypt, v. 15.
Jer 16, 16–18
Erobrerne sammenliknes dels med "fiskere" og dels med "jegere". Mange fiskere skal komme og samle dem som i garn. Og de som slipper unna og rømmer til fjell og bergkløfter, skal innhentes der av jegere, v. 16.
Folket må ikke tro at deres synd er skjult for Gud. "Mine øyne er rettet på alle deres veier." V. 17. Før han derfor utfrier dem som han hadde lovet i v. 15, "vil han først gjengjelde deres synder dobbelt", d. v. s. med en særlig hård straff. (Smlg. Es. 40, 2: "De har fått dobbelt for alle sine synder." Da er straffen fullført.) Og dette skal skje fordi de har "vanhelliget Herrens land med sine vederstyggelige avguders døde kropper". De døde avguder sammenliknes med lik. Landet var blitt vanhelliget og urent ved å berøres av dem. Endog templet, "min arvedel" var blitt fylt med disse "avskyeligheter", v. 18.
Jer 16, 19–21
Ved å omtale de avskyelige avguder (v. 18) stråler Herrens kraft og herlighet dess klarere fram for profeten: "Herre min styrke og mitt sterke vern og min tilflukt på nødens dag!" Hvilken avgud kan vel hjelpe sitt folk når det er i nød? Men hvor stor er dog ikke Herrens frelse. En dag skal "hedningefolk komme fra jordens ende til Herren". De skal erkjenne sine egne guders tomhet og maktesløshet, v. 19. En Gud som et menneske selv har laget, kan jo ikke være noen Gud. En laget Gud! V. 20. Profeten skuer her fram mot den kommende misjonstid, da også hedningene skal komme til troen på Herren. Men mens de en gang skal vende seg fra de tomme guder til den levende Gud, har Herrens folk nå vendt seg fra sin Gud til avgudene. "Derfor lar jeg dem kjenne min hånd og min styrke." Det tenkes her på Guds straffende hånd. For deres frafalls skyld er Herrens sterke hånd løftet til slag. På denne måte skal de "få vite at hans navn er Herren", v. 21.
Fredrik Wisløff
"Det Gamle Testamente"
Lutherstiftelsens Forlag, 1946

Minikommentarer

av Peter Baronowsky:
Jeremia 12
Jeremia 13
Jeremia 14
Jeremia 15
Jeremia 16