Bibel 2011 bokmål | Norsk Bibel 88/07 | Bibelen, Guds Ord | Bibel 2011 nynorsk |
Job 29 | Job 29 | Job 29 | Job 29 |
Job 30 | Job 30 | Job 30 | Job 30 |
Utvalgt kommentarKLAGEROPJob 30 At Job i tidligere dager har vært så høyt æret og innehatt framtredende stillinger i samfunnet, gjør den nåværende ydmykelsen desto bitrere. Han føler ikke at hans klagerop har nådd fram, verken til Gud eller mennesker (versene 20 og 28). Likevel har han ikke mistet troen. Han holder fast på den og vissheten om at det vil komme en oppgjørets dag som skal klarlegge alt for ham. Den tidligere stormannen er nå sterkt redusert, og mennesker som han ikke akter så høyt at han vil plassere dem sammen med hundene sine, spotter ham. Hundene står som et symbol for alt mulig urent. Kapitlet er delt i tre, og alle delene begynner med et "nå" (versene 1, 9 og 16). Beskrivelsen av spotterne viser oss mennesker som nesten befinner seg på et dyrisk stadium. De spiser ikke mat som vanlige mennesker, men nærer seg av det de kan raske til seg på marken. Melde (vers 4) vokste på tørre steder. Den kunne kokes som en grønnsak, men hadde liten næringsverdi. Smaken var bitter og salt. De menneskene det her dreier seg om, bodde i fjellhuler og kløfter og ble ikke tatt imot i siviliserte strøk (vers 8). Selv disse mennesker avskydde nå Job, og de la heller ikke skjul på hvordan de foraktet ham. De ydmyket ham blant annet med å spytte ham i ansiktet, noe som ble betraktet som særdeles vanærende (vers 10). At de "løste sine tøyler" (vers 11) betegner at de frigjorde seg fra alle hemninger. Alle stengsler (bislet) var borte, og de oppførte seg på en skamløs måte. Fra vers 16 roper Job i sin store nød til Gud, som han mener har behandlet ham dårlig. Han finner ingen hvile verken natt eller dag (vers 17), og "kledningen" hans, et uttrykk for huden (vers 18) er ikke til å kjenne igjen. Gud kaster ham både i skarnet (vers 19) og løfter ham opp i stormen, så han bedre kan knuse ham (vers 22). Han har ventet hjelp fra Gud når menneskehjelp ikke strakk til. Job har selv vist medynk med dem som hadde det vondt (vers 25), og da mener han at det bare er rett og rimelig at når han selv kommer i en slik situsjon at det kan smake godt med medlidenhet og omtanke, bør han få det. Men han som ventet på det gode, opplevde det onde (vers 26). Regnestykket stemmer ikke. Innvollene (vers 27) var etter orientalsk tankegang setet for dype og edle følelser og sterke stemninger. Avslutningen på kapitlet holdes i sterkt poetiske ordelag, men det er sorgen og smerten som er gjennomgangstonen i det hele. Oddvar Nilsen |
|