138 ♥ Jeremia 37-41

Bibel 2011 bokmål

Norsk Bibel 88/07

Bibelen, Guds Ord

Bibel 2011 nynorsk

Jeremia 37 Jeremia 37 Jeremia 37 Jeremia 37
Jeremia 38 Jeremia 38 Jeremia 38 Jeremia 38
Jeremia 39 Jeremia 39 Jeremia 39 Jeremia 39
Jeremia 40 Jeremia 40 Jeremia 40 Jeremia 40
Jeremia 41 Jeremia 41 Jeremia 41 Jeremia 41

Utvalgt kommentar

Jer 38,14–23

Kort etter profetens utfrielse sender atter Sedekias bud etter ham. Nøden i byen er nå på det aller største (se v. 9). Og den rådville, svake konge vet ingen annen å henvende seg til enn profeten. Sann bod og omvendelse kom aldri Sedekias til, men heller ikke kunne han glemme Gud, − sin fars Gud − eller oppgi håpet om at Herren til sist ville redde ham og hans folk. Dette er det siste møte mellom konge og profet. Sedekias feighet gjør at han ikke tør møte Jeremias offentlig. Han bestemmer et hemmelig møte med ham "i den tredje inngang til Herrens hus". Her spør han profeten om han nå har noe nytt budskap å bringe ham fra Herren. Det at kongen nettopp har reddet profetens liv, gjør at han tør håpe at både Herren selv og hans profet er mer vennligsinnt overfor ham. Det minste lille håpets halmstrå klynger han seg til. Kongen tror at profeten har holdt tilbake Herrens trøsteord og kun forkynt ham Guds dom. Derfor ber han nå: "Dølg intet for meg!" V. 14.

Men profeten nøler med å svare. Han mener det er nytteløst. Det råd han gir, vil kongen så likevel ikke følge og forkynner han på ny et domsord, vil kongen drepe ham, v. 15.

Men kongen sverger: "Jeg vil ikke drepe deg." Og heller ikke vil han overgi ham i hans fienders hender. Også denne ed avlegger han "i lønndom", v. 16.

Og så forkynner da Jeremias det samme budskap som han før så titt har talt, det som han i 21, 8–9 kaller "livets og dødens vei". Kun ved å overgi seg til Babels konge, kan han redde sitt liv og frelse byen fra undergang, v. 17. Men ved å stå imot umuliggjør han et hvert håp om redning Jeremias er urokkelig. Aldri gir han kjøp på sannheten, v. 18.

Også kongen innser at denne vei er den rette. Kampen er nytteløs og gjør kun Guds dom enda tyngre. Men hans feighet hindrer ham fra å følge sin overbevisning. Det er karakteristisk for den svake konge at hans svar til Jeremias begynner med ordene: "Jeg er redd." Dem han nå frykter er "de jøder som allerede er gått over til kaldeerne." Disse har rimeligvis vært utsatt for forfølgelse og overlast før de gikk over. Og kongen frykter derfor at disse "skal fare ille med ham", − som en personlig hevnakt, v. 19.

Men Jeremias forsikrer ham at han ingen overlast skal lide. Hvis han bare "hører på Herrens røst" og lyder den, "skal det gå ham vel", og han skal frelse sitt liv, v. 20. I motsatt fall vil det gå både ham og folket ille, v. 21.

For å vekke den svake konges medfølelse nevner han den skjebne kvinnene skal få. Med "de kvinner som er blitt tilbake i Judas konges hus", menes kongens harem. Dette er rimeligvis nå blitt redusert på grunn av hungersnøden. Disse kvinner skal overlates til Nebukadnesars høvdinger. Og de skal vende seg mot kongen og bebreide ham at han har fulgt sine venners råd. Derved har hans egne "føtter sunket ned i skarnet", likesom Jeremias nettopp har vært kastet i mudderbrønnen, v. 22. Og slik skal både kongens hustruer og hans barn falle i Babel-kongens hender. Kongen bærer selv ansvaret for dette og for all annen ulykke som nå rammer folket. "For din skyld skal denne by bli brent opp med ild." V. 23.

Jer 38,24–28

Som svar på profetens utsagn har kongen intet å si. Nå som alltid unnlater han å ta standpunkt. Kun en ting er det ham om å gjøre å få sagt: "La ikke noen få vite om denne samtale, ellers skal du dø." Hvis høvdingene skulle få vite om dette hemmelige møte mellom kongen og profeten, ville de straks forstå hva samtalen hadde dreiet seg om. Og da følte kongen at hans eget liv var truet. Derfor vil han binde profetens munn, v. 24.

Men skulle likevel høvdingene få rede på samtalen og presse profeten for å få vite hva det er de har talt om, v. 25, da skal Jeremias si at han ydmykt har bedt kongen om at han ikke skal bli "sendt tilbake til Jonatans hus for å dø der", v. 26.

Og det gikk som kongen fryktet. Høvdingene fikk kjennskap til møtet mellom disse to og forlanger å få vite hva de har drøftet. Og Jeremias svarer som kongen har pålagt ham. Det slår høvdingene seg til ro med og lar profeten være i fred. På et vis kan det her sies at Jeremias griper til en nødløgn. I så fall gjør han det for å redde kongens liv og føre fiendene bak lyset. Og dog er det en viss sannhet i profetens svar. I 37, 20, under det forrige møtet mellom disse to, har han nettopp bedt kongen om ikke å bli sendt tilbake til Jonatans hus. Muligens har han også bedt om det samme nå, v. 27.

Etter dette ble Jeremias fortsatt "i vaktgården", helt til Jerusalems erobring. Ved Guds underlige ledelse ble således hans liv reddet, v. 28.

Fredrik Wisløff
"Det Gamle Testamente"
Lutherstiftelsens Forlag, 1946

 

Minikommentarer

av Peter Baronowsky:
Jeremia 37
Jeremia 38
Jeremia 39
Jeremia 40
Jeremia 41