Utvalgt kommentar
2 Sam 20,15–19
Mens Joabs hær holder på å rive murene ned for å storme inn i byen, v. 15, ber en kvinne fra byen om å få tale med Joab. V. 16. Joab går da hen til henne. V. 17. Kvinnen sier at Abels innbyggere fra gammel tid er kjent for sine kloke råd. Folk pleide rådføre seg i Abel, før de utførte sine planer. Det burde også Joab gjøre. V. 18. Abel hører med til "de fredsommelige og trofaste i Israel". Det har ikke brutt med kongen, men er ham tro. Hvorfor vil da Joab ødelegge byen, − som jo er "en mor i Israel?" Han tilintetgjør jo derved noe av "Herrens arv". (Kanaan.) V. 19.
2 Sam 20,20–22
Joab krever Seba utlevert. Hvis det skjer, vil han dra bort. Og kvinnen lover dette. V. 20–21. Hun henvender seg til byens folk, og man blir enige om å ta Sebas liv. Da hans avhogne hode blir kastet over muren, avblåser Joab krigen. Det har lykkes ham å felle den nye opprører og på ny samle folket under Davids herredømme. Som seiersherre vender han nå tilbake til kongen. V. 22.
Davids lovsang
2 Sam 22,1
Det er sannsynlig at David diktet denne sang en tid etter Sauls død, − før hans fall med Batseba. Den sterke understreking av hans renhet og ytre rettferdighet, (v. 21–25), kan tyde på det. Salmen er skrevet etter at Herren har fridd ham ut av Sauls hånd og gitt ham seier over alle hans fiender. Hans kongedømme er trygget. Vi kan tenke på et tidspunkt som det der ligger mellom kap. 10 og 11. Så kom fallet. Og det trakk med seg opprør og ufred. (Kap. 13, 21.) Men så frir Herren ham også ut av dette. Davids synd er tilgitt, landet har igjen fått fred og kongedømmet er grunnfestet. Da synger David henimot slutten av sitt liv den samme lovsang og priser Gud for hans underfulle frelse.
2 Sam 22,2–3
Gud er hans sterke vern. Med flere bilder tilkjennegir han det: "min festning", "mitt skjold", "min borg". Under de mange kriger hadde David titt hatt bruk for en sterk festning til vern mot fiendene. Men det som egentlig hadde reddet ham, var ikke Kanaans befestede byer; men Herren.
Derfor betegner han Herren som "min redder", "min tilflukt", "min frelser". Han er en Gud som han fullt ut kan sette sin lit til, – en trofast Gud, – en Gud som ikke svikter. Derfor kaller han ham "min klippefaste Gud".
2 Sam 22,4–7
Herren er "den høylovede", en som David høylig priser fordi han har bønnhørt og frelst ham. Guds herlige bønnhørelse er Davids store lykke, – summen av hans livs herlige erfaringer. V. 4.
Hvor stor denne frelse er, holder han fram ved å vise den nød han har vært i. Han har vært et dødens bytte. Døden sammenlignes med mektige "bølger" som holdt på å sluke ham, og med "fordervelsens strømmer" som uavlatelig rant til ham med ny fordervelse, v. 5, – og med "rep" og "snarer" som var spent omkring ham. Således hadde David levd i en ustanselig dødsfare. V. 6. Men i sin nød ropte han på Herren, og han hørte ham fra sitt himmelske "tempel" og fridde ham ut. Under de mange forfølgelser og harde kriger har David således levd et intenst bønneliv og satt sin lit bare til Gud. V. 7.
Fredrik Wisløff "Det Gamle Testamente" Lutherstiftelsens Forlag, 1946
| |
|