197 ♥ 3 Mosebok 16-18

Bibel 2011 bokmål

Norsk Bibel 88/07

Bibelen, Guds Ord

Bibel 2011 nynorsk

3 Mosebok 16 3 Mosebok 16 3 Mosebok 16 3 Mosebok 16
3 Mosebok 17 3 Mosebok 17 3 Mosebok 17 3 Mosebok 17
3 Mosebok 18 3 Mosebok 18 3 Mosebok 18 3 Mosebok 18

Utvalgt kommentar

Den store forsoningsdag

De mange offer som daglig året igjennom ble brakt, hadde trass i alt noe ufullkomment ved seg. Det ga seg i det ytre tilkjenne allerede derved at de ble lagt i forgården eller i Det hellige, mens det var i Det allerhelligste Gud hadde tatt sete og der ved nådestolen hadde lovet å ville møte sitt folk. (2. Mos. 25, 22: "Jeg vil komme sammen med deg der.") For å innfri dette sitt løfte og for å bringe tilveie en full forsoning for alle synder, anordnet Herren den store forsoningsdag. På denne dag skulle det bringes soning for alle synder, både de som var erkjent og de som man selv ikke visste noe om, de som man bittert angret og de som man ikke hadde tatt så nøye, både for menighetens og prestenes synder, ja for den synd og urenhet som i årets løp hadde kommet til å hefte ved selve helligdommen.

Mer enn noe annet kom den store forsoningsdag til å peke fram mot den fullkomne forsoning som i tidens fylde skulle fullbringes av Guds egen sønn Jesus Kristus.

3. Mosebok 16,1–2
Arons to sønner Nadab og Abihu var døde som straff for sin selvvalgte gudstjeneste (10, 1–5). Deres mangel på respekt for det hellige og for Guds bud hadde vist hvor nødvendig det var å innskjerpe prestene at de måtte vise den strengeste nøyaktighet og dypeste ærbødighet i sin kallsgjerning. De kan ikke nærme seg Gud når og på den måte de selv finner for godt. Derfor pålegger Herren å innskjerpe Aron at han "ikke til enhver tid må gå innenfor forhenget inn til nådestolen." Det må bare skje til den tid og på den måte som Gud fastsetter. Hvis han ikke respekterer denne Guds advarsel, kommer han til å få samme skjebne som sine sønner. "Jeg vil åpenbare meg i skyen over nådestolen." Og når noe så stort som det skal skje, må Aron forstå at han ikke ukallet eller i utide kan gå derinn. Og heller ikke kan hvem som helst gjøre det, − bare han som Gud selv utpeker: ypperstepresten.

I det følgende tales først om på hvilken måte han kan nærme seg Gud (3–28) og deretter når dette kan skje (29–34).

3. Mosebok 16,3–5
Når ypperstepresten på den store forsoningsdag trådte inn i Det allerhelligste, skulle han ikke la seg se tomhendt. Han skulle bringe med seg syndoffer og brennoffer, først for seg selv og den hele prestestand, for at han gjennom disse offer kan bli skikket og renset til sin høye gjerning; − også de tilsvarende offer for menigheten, hvis representant han jo er idet han trer fram for nådestolen.

Videre skal han bade seg. Mens han ellers vasket sine hender og føtter før han utførte en hellig offertjeneste, er dette på denne store dag ikke tilstrekkelig. Han skal bade hele sitt legeme. Intet urent må klebe ved den som skal stå for Guds ansikt, − heller ikke noe ytre smuss.

Og så skal han iføre seg en bestemt drakt; ikke den vanlige embetsdrakt, men en som var særlig forordnet for denne store dag. Mens den drakt ypperstepresten ellers brukte, var fargerik, kostelig utsmykket med steiner og vakkert brodert og prydet, var denne dragt meget enkel; den var skinnende hvit. Denne skulle gi uttrykk for at det som det fram for alt krevdes av den som skulle tre fram for Gud var rettferdighet og hellighet. Den hvite drakt var den de himmelske beboere var iført når de åpenbarte seg for menneskene.

I denne hvite drakt står ypperstepresten som en type på Kristus. Som den absolutt rene og skyldfri, som en himmelens representant, uten noen ytre storhet som brillierte og vakte menneskenes beundring, fullbyrdet han forsoningen en gang for alle for hele slektens synd.

3. Mosebok 16,6–10
Før den egentlige forsoning finner sted, skal offerdyrene framstilles for Herren. Først skal ypperstepresten føre fram sin egen syndofferokse til brennofferalteret i forgården og foreløpig la den bli stående der. Så skal menighetens to geitebukker likeledes føres fram. "Og Aron skal kaste lodd om dem." På det ene lodd skal det stå "for Herren." Den geit som det faller på er da utsett til å slaktes som syndoffer for folket. På det annet lodd står det: "for Asasel." Med Asasel tenkes det visstnok på en ond ånd, − som antokes å ha sitt tilhold ute i ørkenen og som var en representant for de onde åndsmakter som sto bak synden og alt det onde. Den geit som dette lodd faller på, skal ikke slaktes; etter å være stillet fram for Herren skulle den sendes ut i ørkenen til den onde ånd for å dø der.

Denne framstilling av offerdyrene danner innledningen til selve soningsakten.

3. Mosebok 16,11
Ypperstepresten var selv et syndig, feilende og mangelfullt menneske. Skal han få tre fram for Gud, og skal han være sitt folks midler, må han derfor først gjøre soning for sine synder. (Smlgn. Hebr. 7, 27). Og dertil trengtes en okse, − syndofferets største offerdyr. På denne okses hode skal ypperstepresten legge sine hender og derved overføre sine synder på oksen i bønn om at Herren vil vedkjenne seg dette stedfortredende offer og for dets skyld se bort fra hans synder og ha behag i ham. − Så skal oksen slaktes. Da det enda er en tid til blodet skal anvendes, må en prest under slaktingen røre godt i det, så det ikke størkner. − Dette er offerhandlingens første akt.

3. Mosebok 16,12–13
Nå er det store øyeblikk kommet da ypperstepresten skal få tre hen til den hellige Guds trone. Han skal da ta et røkelseskar som var bestemt nettopp til dette, fylle det med ild fra brennofferalteret og ta røkelse med seg. Og så skal han ærbødig gå inn bak forhenget. Men straks han kommer inn i Det allerhelligste skal han ta røkelsen og legge den på ilden i karet, således at det legger seg en sky av velluktende røkelse over nådestolen hvor Herren troner. Bak denne sky skal så Herren skjule seg. − Røkelse er her som alltid ellers bilde på bønnen. Uten bønn tør ingen synder nærme seg den hellige Gud.

3. Mosebok 16,14
Fra Det allerhelligste går så ypperstepresten atter ut i forgården hvorfra han henter skålen med syndofferoksens blod, og med denne går han så inn igjen. Her tar han med sin finger og sprenger av blodet på framsiden av nådestolen. Og deretter stenker han 7 ganger blodet på golvet foran arken. (Smlgn. Hebr. 9, 13 og 10, 4) Med dette gjør han soning for sine egne og for de øvrige presters synder. Røkelseskaret står i denne tid stadig i Det allerhelligste og danner en sky omkring nådestolen.

3. Mosebok 16,15–17
Yppersteprestens synder er nå sonet; han kan derfor gå over til det neste ledd i denne dags soning. Han går atter ut i forgården. Her slakter han folkets syndofferbukk. Og så bærer han dens blod inn i Det allerhelligste og gjør med dette nøyaktig det samme som med oksens blod. Sprengingen av blodet på selve nådestolen bringer soning for folkets synder; mens den sjufoldige stenking av blodet på golvet foran nådestolen har til hensikt å rense selve helligdommen for den synd og urenhet som i årets løp har festet seg ved den.

Derfor er det nødvendig å gjøre det samme i Det hellige, (v. 16) som her betegnes som "sammenkomstens telt." Her foregår soningen ved bestryking av røkofferalterets horn og ved å stenke blodet 7 ganger foran dette. Mens dette foregår, må ingen prester oppholde seg i helligdommen. Det er jo for deres synder det nå sones.

3. Mosebok 16,18–19
Til sist kommer turen til forgården. Her er det "alteret", − d. e. brennofferalteret som skal renses. Den samme seremoni foregår her, bare med den forskjell at oksens og bukkens blod her ikke stenkes foran alteret 7 ganger, men på selve alteret. Forgården var jo nemlig i seg selv ikke hellig. Hit hadde også folket adgang. Men alteret var hellig. Derfor måtte dette renses.

3. Mosebok 16,20–22
Det offer som skulle bringes for folkets synder besto av to bukker. Den ene er nå slaktet og ofret. Nå kommer turen til den andre. På folkets vegne skal ypperstepresten legge sine hender på denne bukks hode og bekjenne over den deres synder og overtredelser, på samme måte som han før har gjort med den bukk som ble slaktet. Deretter blir denne andre bukk av en mann ført ut i ørkenen hvor den onde ånd hadde sin bolig og sloppet løs der. Den onde ånd skal derved få se at Gud har godtatt det offer som er brakt og løst sitt folk fra dets syndeskyld. Asasel er menneskenes forfører og anklager. Det onde mål for all hans streben er å føre menneskene til fall og deretter anklage dem for Gud. Ved at denne bukk bærer folkets synder tilbake til ham som er deres opphavsmann, godtgjøres det at folket er fri. Synden hviler ikke lenger på dem som en tyngende anklage. Med sonede og tilgitte synder kan de stå for Guds åsyn. − Hvilket herlig bilde på Kristi forsoningsverk. Ved det taper også vår anklager sin makt. Ved sin stedfortredende lidelse har han båret våre synder bort fra oss og vi står fri for skyld og straff.

3. Mosebok 16,23–25
Det store forsoningsoffer er nå brakt. Ypperstepresten tar derfor av seg sin hvite drakt som var bestemt bare for dette høve, og tar på seg sin vanlige embetsdrakt, etter å ha badet ved det hellige kobberbekken. Så trer han fram for brennofferalteret i forgården og bringer der de vanlige brennoffer, først for seg og prestene og så for folket. Hovedtanken ved brennofrene var selvhengivelsen. Men forsoningstanken er heller ikke utelukket (v. 24). Etter at de alle nå ved det store forsoningsoffer er kommet i det rette forhold til Gud, hengir de seg ved brennoffer til ham for å leve for hans ansikt et liv i hellighet.

3. Mosebok 16,26–28
Den som førte syndofferbukken ut i ørkenen skal tvette sitt legeme og sine klær før han atter går inn i leiren. Ellers ville han gjøre dem alle urene.

Kjøttet av syndofferoksen og den bukk som ble slaktet, og disse dyrs skinn og skarn skal føres utenfor leiren og brennes. Kjøttet skal altså ikke brukes til offermåltid for prestene. Prestenes og folkets synder var lagt på disse dyr, derfor måtte de brennes. De som rørte ved dem ble urene og måtte vaske seg.

3. Mosebok 16,29–31
Feiringen av den store forsoningsdag blir fastsatt som "en evig lov" for Israel. Den skal feires én gang hvert år, den 10. dag i den 7 måned. Den dag skal man "faste". Fasten begynte den foregående dags aften og varte hele forsoningsdagen. Fasten skulle vekke den rette botstemning i folket og hjelpe dem til sinnets samling om det alvorlige oppgjør som foresto med Gud. Videre skulle forsoningsdagen være som en sabbat da ingen måtte utføre noe arbeid. Alt skulle være innstillet på det ene store å få sin synd sonet, så de kunne komme i det rette forhold til Gud.

Forsoningsdagen er den eneste offentlige fastedag i det gamle Israel. Ellers var det frivillig faste av enkeltpersoner (4. Mos. 30, 3 f), eller felles ekstraordinære fastedager for å avvende krig, uår og andre ulykker. (1. Kong. 21, 12, Esra. 8, 21.) Men forsoningsdagen var den eneste årlige felles fastedag. Derved fikk denne dag også i det ytre sitt alvorlige særpreg.

3. Mosebok 16,32–34
Det er ypperstepresten, − og bare han − som skal forrette det store forsoningsoffer i Det allerhelligste. Og det skal skje bare én gang om året. Dette skal stå fast fra slekt til slekt, som "en evig lov", − inntil han kom som brakte det eviggyldige offer som innbefattet i seg de mange ufullkomne offer og derved fullbyrdet og opphevet all offertjeneste. Den nye pakts tid er som en lang herlig forsoningsdag, da Gud med velbehag ser ned på hver den som vil leve i den fullbrakte forsoning.

Fredrik Wisløff
"Det Gamle Testamente"
Lutherstiftelsens Forlag, 1946

 

Minikommentarer

av Peter Baronowsky:
3 Mosebok 16
3 Mosebok 17
3 Mosebok 18