Bibel 2011 bokmål | Norsk Bibel 88/07 | Bibelen, Guds Ord | Bibel 2011 nynorsk |
| 4 Mosebok 33 | 4 Mosebok 33 | 4 Mosebok 33 | 4 Mosebok 33 |
| 4 Mosebok 34 | 4 Mosebok 34 | 4 Mosebok 34 | 4 Mosebok 34 |
| 4 Mosebok 35 | 4 Mosebok 35 | 4 Mosebok 35 | 4 Mosebok 35 |
| 4 Mosebok 36 | 4 Mosebok 36 | 4 Mosebok 36 | 4 Mosebok 36 |
 Utvalgt kommentarTilfluktssteder for manndraperne4 Mos 35,9-12Trangen til hevn er nedlagt i det falne menneskes natur. Og Gud har selv godkjent at den som utøser blod får sin straff. (se hans ord til Noah etter syndfloden 1. Mos. 9, 5–6). Og denne straff overlater han til menneskene å utføre. I menneskeslektens første tid, – før et virkelig rettssamfunn var blitt til – var det den avdødes nærmeste slektninger som hadde retten til å ta hevn. Den som var en families overhode var også deres øverste rettsmyndighet. – Men denne rett til å ta hevn kunne lett utarte til den rene vilkårlighet og lovløshet. Derfor vil Herren i Israel sette en grense for dette. Og det er det han tilsikter med de bestemmelser som her omtales. Israel hadde fått sin lov og sin øvrighet, – det som her kalles "menigheten" dvs. menighetens ledende og ansvarlige menn. For denne øvrighet skulle en mordsak legges fram og de skulle så felle sin dom. Herren kommer her ikke med noe forbud mot blodhevn. Det er med dette som med flerkoneriet, slaveriet o. a. Han tillater det "for deres kjøds skrøpelighets skyld." Men han vil by den forfulgte morder en viss rettsbeskyttelse. Og i den hensikt oppretter han en del "fristeder for manndrapere" omkring i landet. Dette er 6 av de levittiske byer (smlg. v. 6). Hit kan så en manndraper flykte. Der skal han være trygg for "blodhevneren". Er han kommet innenfor byens murer, kan denne ikke gjøre ham noe. I fristaden skal så saken legges fram for menighetens ledende menn og disse skal avgjøre om drapet er begått av vanvare eller med overlegg. Hvis det er et uforsetlig drap, skal han få bo i fristaden og der være trygg. Hvis det derimot er et overlagt mord, er han skyldig til døden og han skal derfor utleveres til blodhevneren som da har rett til å ta hans liv. 4 Mos 35,13-15 Tre av tilfluktsstedene skal ligge på østsiden av Jordan og tre i det egentlige Kanaan. Moses selv utpekte de tre førstnevnte: 5. Mos. 4, 41 f. Om de tre andre se Josva 20, 7. Det gjaldt at tilfluktsstedene lå spredt, slik at de kunne være lett tilgjengelige hvor man enn bodde i landet. Disse byer skulle være åpne ikke bare for Israels barn, men også for folk av annen herkomst som bodde i Kanaan. Når det gjaldt å søke tilflukt og rettsbeskyttelse, skulle det ingen forskjell gjøres. At alle de 6 tilfluktsbyer samtidig var levittbyer var naturlig. Prestene og levittene var Guds representanter. Manndraperen skulle være seg bevisst at det i virkeligheten var Herrens nåde han søkte når han flyktet til en av disse byer. Prestene og levittene var dessuten de som kjente Herrens lov best og var satt til å håndheve rett og rettferdighet. 4 Mos 35,16-21 Det som menighetens ledende menn skal avgjøre når en manndraper tyr inn i en fristad, er om drapet er begått av vanvare eller med forsett. Hvis noen med et jernredskap eller med stein eller med et redskap av tre med vilje slår til en annen av hat og fiendskap, så den annen dør, er det et overlagt mord og morderen skal selv dø. 4 Mos 35,22-28 Hvis derimot noen volder et annet menneskes død ufrivillig og uten hat i sitt hjerte, skal han være uten skyld. Man skal da la ham få oppholde seg i den tilfluktsby hvor han har søkt ly, og der skal blodhevneren ikke kunne røre ham. Men han må ikke gå utenfor byen; hvis han det gjør kan blodhevneren uten skyld ta hans liv. Det er bare i fristaden han kan være trygg. Her skal han så være inntil ypperstepresten er død, og en ny trer inn i hans sted. Da kan han fritt få vende tilbake til sitt hjem. Blodhevneren har da ingen rett til å ta hans liv eller på annen måte skade ham. En yppersteprests død medførte således amnesti og frihet for alle dem som var ettersøkt av en blodhevner og av frykt for ham måtte oppholde seg i en tilfluktsstad. 4 Mos 35,29-34 Mot den som hadde begått et overlagt mord skulle det ingen nåde vises. Han skulle dø! Ved å utgyde annen manns blod hadde han gjort landet urent og denne urenhet ble ikke fjernet før rettferdigheten hadde skjedd fyldest og morderen selv hadde lidt døden. Derfor skal han ikke ha rett til å kjøpe seg fri fra straffen med løsepenger. Det finnes i det hele ingen nåde for ham. Men så måtte man også være fullt sikker på at han var skyldig i overlagt drap. Han måtte ikke dømmes bare på ett vitnes utsagn. Det var for lite grunnlag å bygge på i en så viktig sak. Den ene kunne ta feil, eller være partisk i sin vitneforklaring. Senere ble det fastsatt at det minst måtte være to vitner. 5. Mos. 17, 6 og 19, 15. Smlgn 2. Kor. 13, 1 og Hebr. 10, 28. Heller ikke den som mot sin vilje hadde voldt et annet menneske døden, kunne kjøpe seg fri fra sitt opphold i tilfluktsstaden med en viss sum løsepenger. Han skulle være seg bevisst at det bare var Guds skjermende nåde som var hans redning. Derfor skulle han bli i fristaden inne til ypperstepresten var død. Da var han fri uten å betale løsepenger.
Fredrik Wisløff
"Det Gamle Testamente" Lutherstiftelsens Forlag, 1946 |
|
