Esekiel 44,21 og 23

Esekiel 37,7-8 og 10

Esekiel 34,15

Esekiel 28,25-26

Esekiel 20,19

Esekiel 18,23

Esekiel 11,19-20

Esekiel 3,10

Bok 26 ♦ Les Esekiel på 8 dager:

Dag 1:  Esekiel 1-6 Dag 2:  Esekiel 7-12 Dag 3:  Esekiel 13-18 Dag 4:  Esekiel 19-24	Dag 5:  Esekiel 25-30 Dag 6:  Esekiel 31-36 Dag 7:  Esekiel 37-42 Dag 8:  Esekiel 43-48

---

215 ♥ Esekiel 43-48

Bibel 2011 bokmål	Norsk Bibel 88/07	Bibelen, Guds Ord	Bibel 2011 nynorsk
Esekiel 43	Esekiel 43	Esekiel 43	Esekiel 43
Esekiel 44	Esekiel 44	Esekiel 44	Esekiel 44
Esekiel 45	Esekiel 45	Esekiel 45	Esekiel 45
Esekiel 46	Esekiel 46	Esekiel 46	Esekiel 46
Esekiel 47	Esekiel 47	Esekiel 47	Esekiel 47
Esekiel 48	Esekiel 48	Esekiel 48	Esekiel 48

---

Utvalgt andakt I satte andre i stedet for eder. Esek 44,8 Det er en medfødt trang hos oss etter å sammenligne oss og våre forhold med andre. Det er ikke mange ting som ødelegger så meget for oss som det. Av og til synes vi andre er nådd så meget lenger enn vi. Alt lykkes for dem. Forholdene ligger alltid så vel til rette for dem, og de får så mange sjanser som vi ikke får. Åndelig sett lykkes det også så meget bedre for dem enn for oss. Alle kan jo se at de er omvendt. De får sine kjære med seg, det ser ut som de får alle sine bønner oppfylt. Gud bruker dem. Frimodighet har de, og nådegaver har de fått. Det er helt annerledes med oss. Svar på våre bønner får vi ikke, noen forandring kan vi ikke oppdage. Vi synes vi er de samme som før vi begynte å søke Gud. Asaf så også på andre og sammenlignet seg med dem. Det var de ugudelige han så på, og kunne ikke forstå hvorfor det skulle gå dem så vel, mens han som dog fryktet Gud, skulle ha så meget å kjempe med. Hør i dag: Det er Jesus vi trenger og ikke de andre. Det er på ham vi skal se og ikke på andre mennesker. For de som ser hen til ham, skal stråle av fryd! Skal vi ikke i dag vende blikket mot ham? H. E. Wisløff "Stille stunder på veien hjem" Lutherstiftelsen, 1968		Minikommentarer av Peter Baronowsky: Esekiel 43 Esekiel 44 Esekiel 45 Esekiel 46 Esekiel 47 Esekiel 48

---

208 ♥ Esekiel 37-42

Bibel 2011 bokmål	Norsk Bibel 88/07	Bibelen, Guds Ord	Bibel 2011 nynorsk
Esekiel 37	Esekiel 37	Esekiel 37	Esekiel 37
Esekiel 38	Esekiel 38	Esekiel 38	Esekiel 38
Esekiel 39	Esekiel 39	Esekiel 39	Esekiel 39
Esekiel 40	Esekiel 40	Esekiel 40	Esekiel 40
Esekiel 41	Esekiel 41	Esekiel 41	Esekiel 41
Esekiel 42	Esekiel 42	Esekiel 42	Esekiel 42

---

Utvalgt kommentar Liv av døde Esekiel 37,1–10 Atter får Esekiel et av sine storslagne syn. Kap. 37. Han blir "i ånden ført ut i dalen", − antagelig til den samme dal hvor han en gang tidligere har sett Guds herlighet (se 1, 3 og 3, 22). V. 1. Denne gang ser han dalen full av dødningeben. "I store mengder lå de utover jorden, og de var aldeles tørre." Det var altså inn i en dødens verden profeten fikk se, − en gravplass, − en gammel slagmark hvor tørre knokler lå igjen. At de var tørre, viser at de hadde ligget der en tid. V. 2. Og så hører han Guds stemme som spør: "Menneskesønn! Skal disse ben bli levende?" "Menneskesønn!" Mangfoldige ganger var Esekiel blitt tiltalt med dette ord. Mon det ikke overfor disse dødningeben fikk et nytt og underlig innhold? Slik som disse tørre knokler er, slik skal du selv en gang bli, du menneskesønn. Og hva du nå er, var en gang disse dødningeben. Døden er alle menneskers store overmann. Til sist blir alle hans bytte. Og er det da siden noe håp? "Skal disse ben bli levende?" Det er Guds spørsmål til profeten. Gud spør for selv å gi svaret. Esekiel vender kun spørsmålet tilbake til Gud. "Herre, du vet det," (sml. Joh. Åp. 7, 14). V. 3. Men håpet er likevel vakt. Selve spørsmålet, − uttalt av Gud selv − innebærer muligheten. Og Esekiel får snart lære det livgivende middel å kjenne: Guds ord. "Si til dem: I tørre ben, hør Herrens ord!" V. 4. Selv talt av menneskelepper har disse ord skapende og livgivende kraft. "Så sier Herren, Israels Gud, til disse ben: Se jeg lar det komme livsånde i eder, og I skal bli levende. V. 5. Jeg vil legge sener på eder og la det komme kjøtt på eder og dekke eder med hud." V. 6. Disse ord taler profeten utover dalen. Da høres "en sterk lyd", en underlig raslen, − og knoklene begynner å nærme seg til hverandre. V. 7. Og "se, det kom sener og kjøtt på dem, og ovenpå det dro det seg hud. Men livsånde var det ikke i dem." Fra å være spredte knokler var det nå blitt menneskelegemer. Men disse legemer var døde. V. 8. Da skjer et nytt under: På Guds bud kaller profeten på livsånden. "Kom du livsånde − og blås på disse drepte menn, så de kan bli levende!" V. 9. Og livsånden kommer! De døde legemer får liv. De reiser seg opp. Og snart er de "en meget, meget stor hær". V. 10. Esekiel 37,11-14 I disse vers forklares nærmere betydningen av Esekiels syn. "Disse ben er hele Israels hus," (både Juda og Israel.) Vi får atter her et innblikk i den resignasjon og det dype mismot som har grepet de bortførte jøder. Det er det samme som kommer til uttrykk i 33, 10: "For våre synders skyld visner vi bort, hvorledes kan vi da leve?" På vårt sted betrakter de seg selv som fullstendig døde og borttørket. "Våre ben er fortørket, og vårt håp er gått til grunne. Vi er fortapt." Det er ikke engang kjød på deres knokler som kan minne om hva de engang har vært. Deres tid som folk er forbi. V. 11. Det er denne håpløse resignasjon profeten nå skal kjempe imot. Det er sant at de er å likne med døde ben. Men Herren vil på ny gi dem liv. "Jeg lar eder, mitt folk, stige opp av eders graver, og jeg fører eder til Israels land." V. 12. Og ved denne Guds livgivende kraft "skal de kjenne at jeg er Herren". V. 13. Det er Herrens ånd som har gjort dem levende (sml. 36, 27). Guds ånd er den store livgivende kraft i de døde ben. Så er det likevel håp. Herrens folk skal få nytt liv og lykkelig vende tilbake til sitt land. V. 14. En foreløpig oppfyllelse fikk dette profetiske syn ved Israels tilbakekomst fra Babel og ved den åndelige reisning som da skjedde i folket. Men den fulle oppfyllelse skjedde først med Messias' komme. Ved ham er det den åndelige levendegjørelse av folket fullbyrdes. Og siden får profetien sin fortsatte oppfyllelse i Guds menighet, − det nye Israel, − som i den Helligånd har fått den livgiven de kraft som skjenker liv og oppstandelse i denne verdens dødningedal. På denne måten skal verden få oppleve "liv av døde". Rom. 11, 15. (Det er sansynlig at Paulus har hentet dette uttrykk "liv av døde" fra Esek 37.) Og sin endelige oppfyllelse får dette profetsyn i den siste store oppstandelse. Vel sto dette neppe klart for Esekiel da han hadde sitt syn; men den Gud som viste ham dødningedalen som ble til et livets land, han så hen til den dag da alle graver skal åpnes, og de tusener knokler atter skal reises opp til nytt liv. Vi har her et av de få steder i GT som peker fram mot den legemlige oppstandelse. Visstnok skjer det her kun i et bilde og på en indirekte måte, idet det jo i første rekke tenkes på Israels åndelige levendegjørelse (se v. 11–14), men vi presser visstnok ikke bildet på en utillatelig måte om vi faktisk bak bildet ser den siste store oppstandelse. Klarere uttrykkes dette i Dan. 12, 2–3. Fredrik Wisløff "Det Gamle Testamente" Lutherstiftelsens Forlag, 1946		Minikommentarer av Peter Baronowsky: Esekiel 37 Esekiel 38 Esekiel 39 Esekiel 40 Esekiel 41 Esekiel 42

---

201 ♥ Esekiel 31-36

Bibel 2011 bokmål	Norsk Bibel 88/07	Bibelen, Guds Ord	Bibel 2011 nynorsk
Esekiel 31	Esekiel 31	Esekiel 31	Esekiel 31
Esekiel 32	Esekiel 32	Esekiel 32	Esekiel 32
Esekiel 33	Esekiel 33	Esekiel 33	Esekiel 33
Esekiel 34	Esekiel 34	Esekiel 34	Esekiel 34
Esekiel 35	Esekiel 35	Esekiel 35	Esekiel 35
Esekiel 36	Esekiel 36	Esekiel 36	Esekiel 36

---

Utvalgt kommentar Esekiel 34,1–10 "Israels hyrder" er fyrstene og folkets politiske ledere. Dessuten siktes vel også til de religiøse ledere, prestene og profetene. En hyrdes oppgave var med omhu å sørge for sin hjord, selv om dette ofte medførte forsakelse, offer og lidelse. Men Israels hyrder har fullstendig sviktet sin oppgave. De tenker bare på seg selv, ikke på hjorden. "Vé Israels hyrder som røkter seg selv!" Istedenfor kjærlighet til hjorden har de vært drevet av egenkjærlighet og egennytte. Hvordan dette er kommet til uttrykk, sies i det følgende. V. 2. Først positivt: De utnytter hjorden til egen fordel. Deres hensikt er bare å berike seg selv. Og dette skjer på hjordens bekostning. De slakter ned de beste får. "Fettet eter I, og med ullen klær I eder." V. 3. Dernest negativt: Det som er en hyrdes egentlige oppgave, det som viser hans kjærlighet til hjorden, det som medfører offer, arbeid og tålmodighet, det forsømmer de. Mens de utnytter de beste får, behandler de de dårlige med "vold" og "hardhet". Det nevnes her en rekke får som har behov for særlig omhu og pleie: "Det svake" "det syke" "det sønderbrutte" "det bortdrevne" "det fortapte". Merk stigningen i uttrykkene. De hvis stilling er aller mest alvorlig, nevnes til sist. "Det svake" manglet krefter til å følge de andre, derfor burde det ved god næring og godt stell blitt "styrket". "Det syke" burde hatt særlig pleie, slik at det kunne blitt "legt", ellers vil det på grunn av sin sykdom blitt liggende igjen på vegen. "Det sønderbrutte" er de som har brukket et ben eller på annen måte blitt revet opp. Disse skulle vært "forbundet". "Det bortdrevne" er de som av redsel for rovdyr har løpt bort fra de andre får. Disse skulle hyrden ha sprunget etter og "ført tilbake" til hjorden. "Det fortapte" er de hvis stilling er helt håpløs, de som er overlatt til seg selv i ødemarken og prisgitt døden. Det eneste som kunne redde dem, er at hyrden finner dem. Men han "oppsøker dem ikke". Det er hyrdens forsømmelsessynder som her trekkes fram. Hjorden har manglet tilsyn, pleie og kjærlighet. Derfor er den vanrøktet og "ille medfaren". Istedenfor kjærlighet har de møtt hardhet. V. 4. Disse dårlige hyrder kan ikke engang betraktes som hyrder. Og følgen av dette er: 1. De "er blitt atspredt". Det var jo nettopp hyrden som skulle holde dem samlet. 2. "De ble til føde for markens ville dyr." For Israels vedkommende tenkes det her særlig på landets fiender. Med atspredelsen tenkes på bortførelsen til Babel og til andre land. V. 5. Men også innenfor landets egne grenser farer de vill, "på alle fjell og på hver høy bakke". Det tenkes rimeligvis her på den åndelige forvillelse som folket er kommet bort i, fordi de har manglet gode hyrder. Det var på de "høye bakker" de hadde bygget sine avgudsalter. Det er ingen som spør og ingen som leter etter dem. Derfor er deres håp om redning så lite. V. 6. På grunn av denne hardhet og disse forsømmelsessynder taler Herren strengt til hyrdene. "Hør derfor Herrens ord, I hyrder!" Ordene gjentas i v. 9 for å gi dem dess mer ettertrykk. Herren er den store overhyrde som nå trekker sitt folks hyrder til ansvar. V. 7. Høytidelig og utførlig foreholder Herren hyrdene deres synd, det samme som ovenfor er nevnt. V. 8. Og så kommer straffen. "Jeg vil kreve min hjord av deres hånd." Det samme ansvar som Herren så tungt har lagt inn over profeten som folkets vekter, (3, 17 flg.; 33, 7 flg.) gjøres nå gjeldende overfor hyrdene. Hvis profeten ikke advarte den ugudelige, ville Herren kreve hans blod av profetens hånd. Her krever han hjorden av hyrdenes hånd. Straffen består i at hyrdene avsettes fra sitt embete. De skal "opphøre med å røkte hjorden". I virkeligheten har de jo kun "røktet seg selv". Hyrdene blir forkastet og forstøtt av den store overhyrde. Men hjorden vil Herren frelse. "Jeg vil redde min hjord av deres munn." Dette blir så utviklet videre i det følgende. V. 10. Denne Guds straff over "Israels hyrder", fyrstene og lederne er allerede oppfylt i og med Jerusalems fall. Profeten ser her denne fortidshendelse i profetisk framtid. Derved vil han holde fram at således vil det gå enhver dårlig hyrde gjennom alle tider. Esekiel 34,11–16 Om de dårlige hyrder har forsømt hjorden og overlatt den til seg selv, til føde for ville dyr, så vil Herren som den gode hyrde se til sin hjord og frelse den. "Se jeg kommer og vil spørre etter min hjord og se til den." Ordet "jeg" har sterkt ettertrykk hvorved motsetningen til de dårlige hyrder blir framhevet. V. 11. Herren vil som en hyrde stille seg midt "i blant sine atspredte får" og samle dem omkring seg. De var blitt atspredt "på en dag med skyer og skodde". "Skyers og mulms dag" uttrykker ellers dommens og vredens dag. (Se til eksempel Joel 2, 2: "En dag med mørke og mulm, en dag med skyer og skodde.") Her tenkes på Jerusalems ødeleggelse som en Herrens straffedom og en dommens dag. Da ble Herrens hjord spredt omkring. Uttrykket passer dog her særlig godt nettopp på hjorden. I tåke og skodde blir fårene lett atspredt. V. 12. Når Herren så har samlet hjorden, vil han føre dem tilbake til deres eget land. Og der vil han skaffe dem nettopp det de nå trenger til: føde og hvile. Føden skal de finne "på Israels fjell", der hvor gresset er frodig og saftig og byr fårene "en god beitemark". Og hvilen skal de finne "i dalene", hvor trærne byr ly og skygge, og hvor elven rinner stille og frisk. Tankene om føde og hvile går igjen i v. 13, 14 og 15. Som en sterk motsetning til de dårlige hyrders forsømmelser i v. 4 nevnes deretter den gode hyrdes store omsorg for hjorden. Det er de samme grupper av får som omtales, kun i omvendt orden. Her nevnes først de som er verst stillet: "de fortapte". Deretter "det bortdrevne", "det sønderbrutte" og "det syke". "Det svake" er ber innbefattet i det siste ledd. Hver av disse vil Herren gi den røkt og pleie som den enkelte trenger. I inderlig kjærlighet og medfølelse vil han ta seg av sin hjord. I motsetning til de nødlidende får nevnes "det fete" og "det sterke". Disse vil han ødelegge. Hvilke synder disse får har begått, forklares nærmere i det følgende. Med disse "fete" og "sterke" tenkes på de rike, verdslige og egoistiske. V. 16. Fredrik Wisløff "Det Gamle Testamente" Lutherstiftelsens Forlag, 1946		Minikommentarer av Peter Baronowsky: Esekiel 31 Esekiel 32 Esekiel 33 Esekiel 34 Esekiel 35 Esekiel 36

---

194 ♥ Esekiel 25-30

Bibel 2011 bokmål	Norsk Bibel 88/07	Bibelen, Guds Ord	Bibel 2011 nynorsk
Esekiel 25	Esekiel 25	Esekiel 25	Esekiel 25
Esekiel 26	Esekiel 26	Esekiel 26	Esekiel 26
Esekiel 27	Esekiel 27	Esekiel 27	Esekiel 27
Esekiel 28	Esekiel 28	Esekiel 28	Esekiel 28
Esekiel 29	Esekiel 29	Esekiel 29	Esekiel 29
Esekiel 30	Esekiel 30	Esekiel 30	Esekiel 30

---

Utvalgt kommentar Esekiel 28,1–26 Hva kalles den synden som Gud særlig påtaler i v. 5–6? Se den krasse motsetningen mellom v. 7 "prektige visdom" og "glans" og "graven" i v. 8. Det er ikke plass for selvgodt skryt, v. 9. Jfr. Rom. 1, 22 med Dan. 2, 22. Hva består forskjellen av? Eiendommelig er det her å finne en klagesang over at denne rike byen må gå til grunne. Den viser at Gud ikke ser med mishag på kultur, utvikling og fremgang, når den bare skjer etter linjer som ikke er ham imot. V. 15 gir uttrykk for at det kan skje; men så kommer synden, uretten og ødelegger alt. Jfr. Adam i Paradis. 1 Mos. 3, 4–5; 2 Tess. 2, 3–4 og 9. Hvem kan det være profeten ser bak denne fyrsten? Hvis redskap er han? Merk v. 1. 14. 15. 17. Hva kalles denne fyrsten i Joh. 16, 11? Hvilken annen hersker nevnes i hele dette kapitlet som en motsetning? Hvem er sterkest? Er det bare hedningeverdenen som ligger under for fristelsen til den her omtalte synden? Se Mat. 16, 21–23 hvordan Jesu ord må mane oss alle til å be bønnen i Salm. 19, 13. Hva er Guds egentlige hensikt, når han lar dommen ramme de ugudelige? V. 22–26. Hvilket håp er det for Israel i v. 25? Kan den tid være langt borte? Ord til ettertanke: 1 Kor. 10, 31. Hans Høeg "Gransk skriftene" Lutherstiftelsens forlag		Minikommentarer av Peter Baronowsky: Esekiel 25 Esekiel 26 Esekiel 27 Esekiel 28 Esekiel 29 Esekiel 30

---

187 ♥ Esekiel 19-24

Bibel 2011 bokmål	Norsk Bibel 88/07	Bibelen, Guds Ord	Bibel 2011 nynorsk
Esekiel 19	Esekiel 19	Esekiel 19	Esekiel 19
Esekiel 20	Esekiel 20	Esekiel 20	Esekiel 20
Esekiel 21	Esekiel 21	Esekiel 21	Esekiel 21
Esekiel 22	Esekiel 22	Esekiel 22	Esekiel 22
Esekiel 23	Esekiel 23	Esekiel 23	Esekiel 23
Esekiel 24	Esekiel 24	Esekiel 24	Esekiel 24

---

Utvalgt kommentar JERUSALEMS BELEIRING "Sett gryten over!" Esek 24,1–5 Dagen da Nebukadnesar begynner sin lange beleiring av Jerusalem, angis nøyaktig. Esekiel får vite om denne dag direkte fra Herren. Vel visste alle de bortførte på forhånd at kaldeerhæren var dratt av sted, og stor spenning rådet ganske visst om utfallet av hærtoget. Men ingen kunne vite hvilken dag fienden nådde fram og beleiringen begynte. "Skriv opp for deg navnet på denne dag, just denne dag! Babels konge har leiret seg mot Jerusalem just på denne dag." Når det så siden kom bud til Babel om fra hvilken tid beleiringen begynte, skulle denne nedskrivning av dagen stå som et mektig vitnesbyrd om at Esekiels profetier var sanne ord fra Gud, og at Gud selv sto bak Babel-kongens tog mot Jerusalem og nå ville bruke det som straff over folkets synder. V. 2. Men samtidig som han skriver ned dagen, skal Esekiel tale til de bortførte, − også denne gang i liknelse. "Sett gryten på, sett den på og øs så vann i den! Legg kjøttstykkene sammen i den, alle gode stykker, lår og bog!" "Gryten" er Jerusalem, blodstaden. "Kjøttet" er folket. V. 3. "De beste stykkene" er dets ledere og fyrste. Bålet som tennes under gryten, er krigens ild. V. 4. Nå skal det kokes til gagns. Det har alt begynt å boble og syde. V. 5. Esek 24,6–14 Atter kalles Jerusalem "blodstaden". (se 22, 2) Herren roper "ve!" over den. Det er dommen over byen som nå er i ferd med å fullbyrdes. "Stykke for stykke skal tas ut av gryten." "Det blir ikke kastet lodd." I fleng skal stykkene kastes vekk. Hermed siktes til den nye bortførelse til Babel som snart skal finne sted. V. 6. Gryten er "full av rust". Og på berget omkring er det blod. Blodet er ikke utøst på jorden så det kunne dekkes over av mold, men på harde fjellet, synlig for alle. "Rusten i gryten" og "blodet på fjellet" er bilder på Jerusalems synder. Rusten er urenhet og blodet voldsdåd og urettferdighet. Utilhyllet står det nå for Guds og folkets øyne. V. 7. Derfor kommer også straffen. V. 8. "Vé blodstaden! Også jeg vil gjøre bålet stort." Beleiringen skal vare lenge og bli hard. I 18 måneder kom den til å vare. V. 9. Om noe kjøtt er blitt kastet bort, skal annet koke ganske inn og bli forbrent. Det er de som blir tilbake i byen og omkommer under beleiringen. V. 10. Og så skal det gå ut over selve gryten, − den skal ganske forbrennes. "Vé blodstaden, den rustne gryte!" Men idet den forbrennes, skal dens rust fortæres. V. 12. "Din urenhet er en skam," sier Herren. Megen møye har Herren gjort seg for å rense gryten; "men den er ikke blitt ren." V. 13. Derfor var denne beleiringens ild den eneste måte hvorpå urenheten kunne fjernes fra den hellige stad. "Herren har talt." "Han skåner ikke og angrer ikke." Det han har besluttet, skal skje. Den store sorg Esek 24,15–27 Esekiel får et sørgebud fra Gud. Hans hustru skal dø. Det er mulig at dette skjer flere dager etter at Jerusalems beleiring er begynt. Men sansynligere er det at det skjer samme dag. "Se jeg tar dine øynes lyst fra deg ved en brå død." Jeremias levde sitt liv i ensomhet. Herren hadde forbudt ham å gifte seg. Men Esekiel hadde sitt eget hjem. Hans hustru var "hans øynes lyst". Her ved hennes plutselige død får vi se hvor høyt han elsket og skattet henne. Under hans sykdom hadde hun vært ham en uunnværlig hjelp. Og i hans ensomhet hadde hun vært ham til den største trøst. Men nå, − da hans folks trengsel er på det høyeste og Jerusalem står for fall − tar Herren henne plutselig bort. V. 16. Det var et veldig slag for Esekiel. Men også denne sin private sorg skal han stille i sitt profetkalls tjeneste, og gjennom den tale til sitt folk. "Sukk i stillhet og hold ikke sørgefest som etter en død." Sorgen skal profeten holde for seg selv. Esekiels hjem hadde vært litt av et samlingssted for flere av de bortførte. Vi kan gå ut fra at Esekiels hustru ved en stille, tjenestvillig og selvoppofrende ferd hadde vunnet mange venner. Og nå ved hennes plutselige død var mange øyne rettet mot profeten. Før hadde Esekiel lært å tale gjennom sykdom, ja han kunne endog kunsten å preke mens hans tunge var lammet. Nå skulle han også lære å tale gjennom sorgen. Taus sto Esekiel ved sin kjæres grav, i behersket, innestengt sorg. De vanlige sørgeskikker med blottet hode, bare ben og tildekket ansikt skulle han ikke følge V. 17. Dagen etter hustruens død gjør Esekiel slik som Herren har pålagt ham. V. 18. Folket kunne ikke annet enn legge merke til det; − de forstår at også gjennom dette er det noe profeten vil ha sagt dem, og undrende og forsiktig spør de. "Vil du ikke si oss hva det betyr at du gjør så?" V. 19. Og så får profeten høve til å tale til dem om Gud og hans ledelse med sitt folk. V. 20. Også Israel skal miste "sine øynes lyst", "sin herlige stolthet", "sin sjels lengsel", − helligdommen. V. 21. Og den store sorg skal nå dem så plutselig og hardt at de ikke skal få tid til å iaktta de vanlige sørgeskikker. Deres sorg skal være så stor at den helt lammer dem. Tause skal de betrakte det Herren har gjort V. 22. "I skal visne bort i eders misgjerninger og sukke med hverandre." V. 23. Slik som Esekiel bærer sorgen over sin hustrus død, skal også de sørge. Han gjør det frivillig; de gjør det nødtvunget. V. 24. Fra den dag ser det ut til at profetens tunge ble lammet. Også tidligere har det vært tider da Esekiel mistet sin evne til å tale. Kun på Herrens bud kunne han da snakke. (Se 3, 27.) Denne gang varer stumheten helt til Jerusalem er falt. V. 25. "Den dag skal din munn åpnes, når flyktningene er kommet, og du skal tale og ikke mere være målløs." V. 27. Fra da av hører vi ikke mere om at Esekiel blir stum. Nå er Jerusalem falt, og Guds dom fullbyrdet. Et nytt tidsavsnitt begynner, og nye oppgaver venter Herrens profet. Når han neste gang åpner sin munn med ord fra Herren, er det ikke lenger de tunge domstoner som lyder; men rike og herlige ord og syner om den kommende frelse. Fredrik Wisløff "Det Gamle Testamente" Lutherstiftelsens Forlag, 1946		Minikommentarer av Peter Baronowsky: Esekiel 19 Esekiel 20 Esekiel 21 Esekiel 22 Esekiel 23 Esekiel 24

---

180 ♥ Esekiel 13-18

Bibel 2011 bokmål	Norsk Bibel 88/07	Bibelen, Guds Ord	Bibel 2011 nynorsk
Esekiel 13	Esekiel 13	Esekiel 13	Esekiel 13
Esekiel 14	Esekiel 14	Esekiel 14	Esekiel 14
Esekiel 15	Esekiel 15	Esekiel 15	Esekiel 15
Esekiel 16	Esekiel 16	Esekiel 16	Esekiel 16
Esekiel 17	Esekiel 17	Esekiel 17	Esekiel 17
Esekiel 18	Esekiel 18	Esekiel 18	Esekiel 18

---

Utvalgt kommentar De dårlige profeter Esekiel 13,1–10 Aldri har dårlige profeter bedre virkedager enn i opprevne og kritiske tider. Men aldri virker heller deres ord mere ødeleggende og skadelig enn nettopp da. I hjemlandet har Jeremias talt skarpe og dømmende ord til disse falske forkynnere. (Se Jer 23, 9–40 og 35, 19–20.) Og nå får Esekiel ute i landflyktigheten bud fra Gud om "å spå mot Israel profeter". "Israels profeter" kalles de. For nettopp de var folkets menn; dem ville de høre, og de ble hyldet, mens Guds sanne profeter ble overhørt, miskjent og tildels forfulgt. Esekiels ord er fylt av hellig harme. Han bruker skarpe og rammende ord, "fulltreffere", som med et slag blottstiller disse menn. (Se til eksempel: "rever", "løgnere", "kalkstrykere".) Vi kan samle tankene under disse synspunkter. 1. De spår etter sitt eget hjerte. En sann profet henter sitt budskap fra Gud, er kalt av ham og går i lydighet med det ord han har fått om det er aldri så tungt å tale. V. 2. De dårlige profeter er selvbestaltede. Og sitt budskap lager de selv i stand. "De følger sin egen ånd" og "taler om syner som de ikke har hatt." V. 3. 2. "Som rever blant ruiner er dine profeter." Revene er av naturen listige, de er grådige, de er feige. "Mellom ruiner" gjør profetene sin gjerning. Vel er Jerusalem ennå ikke ødelagt, men ved all folkets ugudelighet, synd og avgudsdyrkelse er Guds rike lagt i ruiner. Og blant disse ruiner trives "revene". Her undergraver de det ødelagte enda mer og forderver det som ennå står. Her fanger de med letthet sitt bytte. Og her har de feige rever mange smutthull å gjemme seg i, når en fare truer. Det er ikke lett å komme en rev inn på livet mellom ruiner. V. 4. 3. De bekymrer seg ikke for folkets egentlige skade. "I er ikke steget opp i murbruddene og har ikke bygget noen mur om Israels hus, så de kunne holde stand i striden på Herrens dag." På Israels murer har Herrens sanne profeter fått sin plass. Der går de som Guds folks vektere. Hvor det er et murbrudd, der er også en profet. Ikke for å være tilskuer eller kritiker; men for å bygge bruddet opp igjen og lege skaden. Alltid har han kun ett mål: å bygge mur og skanse omkring Guds folk, "så de kan holde stand i striden på Herrens dag." Men om dette har de dårlige profeter ingen tanke. De lurer som slue rever mellom det som er brutt ned og undergraver det enda mer. V. 5. For å gi sine ord vekt taler de i Herrens navn og gir det ut som et bud fra Gud. De sier: "Så sier Herren", og kopierer de sanne profeter i ord og uttrykk. Og når de så har talt sine tomme ord, går de og "håper på at deres ord skal bli stadfestet". V. 6. Men Herren har ikke sendt dem og ikke talt til dem. V. 7. Så frekke og falske er de. Men så er også deres profetier: tomhet og løgn. Ikke mindre enn 6 ganger i dette kap sier Herren til dem at deres ord er tomhet og løgn (V. 6, v. 7, v. 8, v. 9, v. 22, v. 23) V. 8. Men så er også "Guds hånd rettet mot dem" til straff. De skal ikke få komme tilbake til sitt land eller "skrives i Israels folks bok", de mantallslister som har navnene på de slekter som på ny skal bosette seg i landet. (Se Esra 2, 62.) V. 9. De dårlige profeter er altså: a. Uten Guds kall! b. Uten guddommelig myndighet! c. Og uten budskap fra Gud. 4. "De fører mitt folk vill og sier: fred, − enda det ikke er noen fred." Deres budskap er mildt og kjærlig. Alltid bebuder de fred og lykke. Derfor vil også folket med glede høre på dem. "I lyver for mitt folk, som gjerne hører på løgn." (V. 19.) Hvorfor skulle ikke like fullt dette milde budskap om fred være fra Herren, − som disse andre profeters mørke botsprekener og ulykkesvarsler? Budskapet om fred bringer menneskene til ro. Om det kanskje ikke sies direkte, så er det iallfall en følge av deres ord at de kan fortsette sitt liv i synden. Aldri høres et ord om omvendelse og bot. Aldri refses synden. Aldri forkynnes den kommende dom. Alltid kun: fred. "Men det er ikke noen fred," sier Herren! V. 10. Esekiel 13,11–16 5. De er "kalkstrykere". Folket er ivrig opptatt med å bygge opp en mur til sitt eget forsvar, − politisk og religiøst. Men hvor meget de enn gjør seg flid, blir muren bare som en svak og dårlig vegg. Men denne vegg stryker de dårlige profeter over med kalk. Kalken styrker ikke veggen, men den dekker over dens brist og svakheter, og gjør at folket føler seg tryggere bak sitt skjul. En sann Herrens profet bryter ned alle falske forsvar, og peker hen på Gud selv som vern og skjold. Herrens folk skal ikke søke verdens makter om hjelp (Israels politiske vern) og heller ikke rettferdiggjøre seg selv (det religiøse forsvar), men søke sin tilflukt til Herrens navn. V. 11. Når veggen en dag faller, skal "kalkstrykerne" stå til skamme og folk skal bebreidende spørre: "Hvor er kalken som I strøk over med?" V. 12. Ti Herren vil i sin harme la et mektig uvær bryte inn, (kaldeernes hærer) v. 13, og da skal veggen falle, "så dens grunnvoll blir lagt bar", og de som har søkt ly bak veggen skal omkomme. V. 14. Den dag skal både "veggen" og "kalkstrykerne" få smake Herrens vrede. "Veggen er ikke mere til; heller ikke de som strøk den over." V. 15. Slik skal det gå disse "Israels profeter" som har skuet "fredssyner" for Jerusalem og prøvde å dekke over folkets synd og frafall, − de store sprekker i byens murer. V. 16. Esekiel 13,17–23 6. De syr dekker og hetter for det ugudelige folk. Her vender Esekiel seg til profetinnene. Også de er dårlige og "spår etter sitt eget hjerte". V. 17. Profetinnenes mål er "å fange sjeler." Og det gjør de ved "å sy dekker om Herrens hender" ("mine hender" = Herrens hender.) Hermed menes at de tildekker Herrens ord, så folket ikke merker dets tuktende slag. Når Herren tukter dem for å bringe dem til bot og omvendelse, merker de ikke hans hender, for de er omhyllet med dekker. De føler det som hans hånd er myk og øm og fortsetter derfor rolig i sin synd. Og heller ikke kan de se den fare som truer dem eller høre Herrens advarende ord, for profetinnene har "sydd hetter over deres hoder". Så lever de da trygt sitt liv i blindhet, i mørke og synd. Disse hetter syr de "etter enhvers høyde", står det. Det tenkes på folkets ulike rang. Profetinnene er elastiske og listige. De vet å innrette sine ord og sin virksomhet etter forholdene. De har alltid sine råd på rede hånd, hva enten det er en av det jevne folk − eller en av høy byrd. V. 18. 7. Og dette gjør de for simpel vinnings skyld. "I vanhelliger meg hos mitt folk for noen håndfull bygg og for noen stykker brød, for å drepe sjeler som ikke skal dø, og for å holde sjeler i live som ikke skal leve." De tenker kun på egen vinning. For dem betyr det lite eller intet at Israels Gud vanhelliges, og at sjeler drepes, bare de får sin lønn. Og så begjærlig er de etter den, og så likegyldig for de evige verdier at de, for "noen håndfull bygg" og "noen stykker brød" driver sin sjelefordervende gjerning. Ved sin løgn "dreper de sjeler som ikke skal dø, og holder sjeler i live som ikke skal leve." De fromme og gud-fryktige bringer de til mismot og frafall og begår således sjelemord; men de ugudelige, de "hvis sjeler ikke skulle leve", styrker og trøster de, så de trygt kan fortsette sitt syndige liv. "I lyver for mitt folk som gjerne vil høre på løgn." V. 19. Men Herren vil gjøre en ende på disse falske profetier. "Eders dekker vil jeg rive bort fra eders armer." Deres løgner vil han rive i stykker og derved skal "de sjeler som de fanger slippe fri som fugler". V. 20. Og så skal Herrens folk ikke lenger være et bytte for disse falske profeter. Denne utfrielse skjedde ved Jerusalems fall, da alle deres fredssyner viste seg å være tomhet og løgn. V. 21. 8. Og følgen av disse dårlige profeters og profetinners virksomhet er at den rettferdige blir motløs og den ugudelige styrkes. "Ved løgn gjør de den rettferdiges hjerte motløst uten at jeg har bedrøvet ham og styrker den ugudeliges hender så han ikke vender om fra sin onde veg og jeg kan la ham leve." Det kan nok være tider da Gud bedrøver den rettferdige, − for å ydmyke og hellige ham. Men her er det de dårlige profeter som gjør Guds folk motløse. De gjør sannhet til løgn og løgn til sannhet. De fordunkler Guds ord og fratar den rettferdige hans trøst og glede i Gud. Og samtidig "styrker de den ugudeliges hender". Ja, de blir skyld i den ugudeliges død. For på grunn av deres ord omvender de seg ikke, så Herren kan la dem få leve. V. 22. Men så skal også deres blod kreves av de dårlige profeters hender. Esekiel 3. De skal stå til regnskap for den levende Gud og smake straffen for all sin sjelefordervelse. Da skal det være slutt på deres løgnprofetier, og Herren "vil utfri sitt folk av deres hånd". Og Israels Gud vil stå igjen som den eneste sanne Gud. "Og I skal kjenne at jeg er Herren." V. 23. Fredrik Wisløff "Det Gamle Testamente" Lutherstiftelsens Forlag, 1946		Minikommentarer av Peter Baronowsky: Esekiel 13 Esekiel 14 Esekiel 15 Esekiel 16 Esekiel 17 Esekiel 18

---

173 ♥ Esekiel 7-12

Bibel 2011 bokmål	Norsk Bibel 88/07	Bibelen, Guds Ord	Bibel 2011 nynorsk
Esekiel 7	Esekiel 7	Esekiel 7	Esekiel 7
Esekiel 8	Esekiel 8	Esekiel 8	Esekiel 8
Esekiel 9	Esekiel 9	Esekiel 9	Esekiel 9
Esekiel 10	Esekiel 10	Esekiel 10	Esekiel 10
Esekiel 11	Esekiel 11	Esekiel 11	Esekiel 11
Esekiel 12	Esekiel 12	Esekiel 12	Esekiel 12

---

Utvalgt kommentar Esekiel 8,1 − 9,11 Synet av Jerusalems ødeleggelse. Merkelig opplevelse, v. 1: Guds hånd kom over meg. Har du kjent noe slikt? Profeten sitter nå oppe. Hvor lenge hadde han ligget? Se 4,5. Men han var fremdeles innestengt i sitt hus, 3,24. Hvilke fire forskjellige styggheter, v. 6, er det han ser. V. 3 ff. 7 ff. 14 ff. 16 ff. Man skulle tro at den første bortførelsen måtte ha virket som et kall til dem som var blitt tilbake i Jerusalem. Det er ikke å undres over at dommen nå må være ugjenkallelig. Tenk deg templet her som et bilde på menneskehjertet. Hvilke synder er da symbolisert i de 4 stygghetene? Jfr. v. 3 med 5 Mos. 32,16 og 21, og v. 16 med Joh. 5,39–40. Hvordan er det å forstå dette med «merket i pannen»? Jfr. 9, 4 med Åp. 7,3–4. Se 2 Mos. 12,13 og 2 Pet. 2,9. Legg merke til hvem som skal få det og hvilket sinnelag de har, v. 4. Det merke som her er tale om er også navnet på den hebraiske T som ble skrevet som et kors. Hvor skulle de begynne, v. 6? Hvordan virker alt dette på profeten, v. 8? Ord til ettertanke: 1 Pet. 4,17. Hans Høeg "Gransk skriftene" Lutherstiftelsens forlag		Minikommentarer av Peter Baronowsky: Esekiel 7 Esekiel 8 Esekiel 9 Esekiel 10 Esekiel 11 Esekiel 12

---

166 ♥ Esekiel 1-6

Bibel 2011 bokmål	Norsk Bibel 88/07	Bibelen, Guds Ord	Bibel 2011 nynorsk
Esekiel 1	Esekiel 1	Esekiel 1	Esekiel 1
Esekiel 2	Esekiel 2	Esekiel 2	Esekiel 2
Esekiel 3	Esekiel 3	Esekiel 3	Esekiel 3
Esekiel 4	Esekiel 4	Esekiel 4	Esekiel 4
Esekiel 5	Esekiel 5	Esekiel 5	Esekiel 5
Esekiel 6	Esekiel 6	Esekiel 6	Esekiel 6

---

Utvalgt kommentar Profeten Esekiel Esekiel var både prest og profet, og han er redskap for Guds frelseshistorie under jødenes sytti år lange fangenskap i Babylon. Esekiel ble bortført til Babylon før det store angrepet mot Jerusalem fant sted. Esekiel får profetier, lignelser, tegn og symboler for å skrive ned Guds budskap til Sitt bortførte folk og til folkeslagene. Spenningen mellom dom og frelse går som en rød tråd gjennom hele boken. Gud skal fullføre Sin gjerning både blant folkeslagene og Sitt utvalgte folk. Den nye pakt skal komme med nytt liv, herlighet og framtid for alle som vender seg til Den ene sanne Gud. Det hebraiske navnet "Jehezke'l" betyr "Gud styrker" eller "Styrket av Gud". Esekiel ble selv styrket av Gud til den profetiske tjenesten han var kalt til, og hans budskap er til styrke for Guds folk til alle tider. Navnet Esekiel forekommer to ganger i denne boken og ingen andre steder i Det gamle testamente. Den greske formen i Septuaginta er "Iezekiel", og den latinske formen i Vulgata er "Hiezechiel". Introduksjon til Esekiel "Bibelen, Guds Ord" Bibelforlaget, 1997		Minikommentarer av Peter Baronowsky: Esekiel 1 Esekiel 2 Esekiel 3 Esekiel 4 Esekiel 5 Esekiel 6

---