208 ♥ Esekiel 37-42

Bibel 2011 bokmål

Norsk Bibel 88/07

Bibelen, Guds Ord

Bibel 2011 nynorsk

Esekiel 37 Esekiel 37 Esekiel 37 Esekiel 37
Esekiel 38 Esekiel 38 Esekiel 38 Esekiel 38
Esekiel 39 Esekiel 39 Esekiel 39 Esekiel 39
Esekiel 40 Esekiel 40 Esekiel 40 Esekiel 40
Esekiel 41 Esekiel 41 Esekiel 41 Esekiel 41
Esekiel 42 Esekiel 42 Esekiel 42 Esekiel 42

Utvalgt kommentar

Liv av døde

Esekiel 37,1–10
Atter får Esekiel et av sine storslagne syn. Kap. 37. Han blir "i ånden ført ut i dalen", − antagelig til den samme dal hvor han en gang tidligere har sett Guds herlighet (se 1, 3 og 3, 22). V. 1.
Denne gang ser han dalen full av dødningeben. "I store mengder lå de utover jorden, og de var aldeles tørre." Det var altså inn i en dødens verden profeten fikk se, − en gravplass, − en gammel slagmark hvor tørre knokler lå igjen. At de var tørre, viser at de hadde ligget der en tid. V. 2.
Og så hører han Guds stemme som spør: "Menneskesønn! Skal disse ben bli levende?" "Menneskesønn!" Mangfoldige ganger var Esekiel blitt tiltalt med dette ord. Mon det ikke overfor disse dødningeben fikk et nytt og underlig innhold? Slik som disse tørre knokler er, slik skal du selv en gang bli, du menneskesønn. Og hva du nå er, var en gang disse dødningeben. Døden er alle menneskers store overmann. Til sist blir alle hans bytte. Og er det da siden noe håp? "Skal disse ben bli levende?" Det er Guds spørsmål til profeten. Gud spør for selv å gi svaret. Esekiel vender kun spørsmålet tilbake til Gud. "Herre, du vet det," (sml. Joh. Åp. 7, 14). V. 3.
Men håpet er likevel vakt. Selve spørsmålet, − uttalt av Gud selv − innebærer muligheten. Og Esekiel får snart lære det livgivende middel å kjenne: Guds ord. "Si til dem: I tørre ben, hør Herrens ord!" V. 4.
Selv talt av menneskelepper har disse ord skapende og livgivende kraft. "Så sier Herren, Israels Gud, til disse ben: Se jeg lar det komme livsånde i eder, og I skal bli levende. V. 5. Jeg vil legge sener på eder og la det komme kjøtt på eder og dekke eder med hud." V. 6.
Disse ord taler profeten utover dalen. Da høres "en sterk lyd", en underlig raslen, − og knoklene begynner å nærme seg til hverandre. V. 7. Og "se, det kom sener og kjøtt på dem, og ovenpå det dro det seg hud. Men livsånde var det ikke i dem." Fra å være spredte knokler var det nå blitt menneskelegemer. Men disse legemer var døde. V. 8.
Da skjer et nytt under: På Guds bud kaller profeten på livsånden. "Kom du livsånde − og blås på disse drepte menn, så de kan bli levende!" V. 9.
Og livsånden kommer! De døde legemer får liv. De reiser seg opp. Og snart er de "en meget, meget stor hær". V. 10.
Esekiel 37,11-14
I disse vers forklares nærmere betydningen av Esekiels syn. "Disse ben er hele Israels hus," (både Juda og Israel.) Vi får atter her et innblikk i den resignasjon og det dype mismot som har grepet de bortførte jøder. Det er det samme som kommer til uttrykk i 33, 10: "For våre synders skyld visner vi bort, hvorledes kan vi da leve?" På vårt sted betrakter de seg selv som fullstendig døde og borttørket. "Våre ben er fortørket, og vårt håp er gått til grunne. Vi er fortapt." Det er ikke engang kjød på deres knokler som kan minne om hva de engang har vært. Deres tid som folk er forbi. V. 11.
Det er denne håpløse resignasjon profeten nå skal kjempe imot. Det er sant at de er å likne med døde ben. Men Herren vil på ny gi dem liv. "Jeg lar eder, mitt folk, stige opp av eders graver, og jeg fører eder til Israels land." V. 12. Og ved denne Guds livgivende kraft "skal de kjenne at jeg er Herren". V. 13.
Det er Herrens ånd som har gjort dem levende (sml. 36, 27). Guds ånd er den store livgivende kraft i de døde ben. Så er det likevel håp. Herrens folk skal få nytt liv og lykkelig vende tilbake til sitt land. V. 14.
En foreløpig oppfyllelse fikk dette profetiske syn ved Israels tilbakekomst fra Babel og ved den åndelige reisning som da skjedde i folket.
Men den fulle oppfyllelse skjedde først med Messias' komme. Ved ham er det den åndelige levendegjørelse av folket fullbyrdes.
Og siden får profetien sin fortsatte oppfyllelse i Guds menighet, − det nye Israel, − som i den Helligånd har fått den livgiven de kraft som skjenker liv og oppstandelse i denne verdens dødningedal. På denne måten skal verden få oppleve "liv av døde". Rom. 11, 15. (Det er sansynlig at Paulus har hentet dette uttrykk "liv av døde" fra Esek 37.)
Og sin endelige oppfyllelse får dette profetsyn i den siste store oppstandelse. Vel sto dette neppe klart for Esekiel da han hadde sitt syn; men den Gud som viste ham dødningedalen som ble til et livets land, han så hen til den dag da alle graver skal åpnes, og de tusener knokler atter skal reises opp til nytt liv. Vi har her et av de få steder i GT som peker fram mot den legemlige oppstandelse. Visstnok skjer det her kun i et bilde og på en indirekte måte, idet det jo i første rekke tenkes på Israels åndelige levendegjørelse (se v. 11–14), men vi presser visstnok ikke bildet på en utillatelig måte om vi faktisk bak bildet ser den siste store oppstandelse. Klarere uttrykkes dette i Dan. 12, 2–3.
Fredrik Wisløff
"Det Gamle Testamente"
Lutherstiftelsens Forlag, 1946

Minikommentarer

av Peter Baronowsky:
Esekiel 37
Esekiel 38
Esekiel 39
Esekiel 40
Esekiel 41
Esekiel 42