131 ♥ Jeremia 32-36

Bibel 2011 bokmål

Norsk Bibel 88/07

Bibelen, Guds Ord

Bibel 2011 nynorsk

Jeremia 32 Jeremia 32 Jeremia 32 Jeremia 32
Jeremia 33 Jeremia 33 Jeremia 33 Jeremia 33
Jeremia 34 Jeremia 34 Jeremia 34 Jeremia 34
Jeremia 35 Jeremia 35 Jeremia 35 Jeremia 35
Jeremia 36 Jeremia 36 Jeremia 36 Jeremia 36

Utvalgt kommentar

SAMMENBRUDDET − Jer 34,1–22

Profetien i de foregående kapitlene om å dra hjem fra Babel danner et henført og henførende mellomspill mellom de dystre domstrusler og den følgende nasjonale dødskamp. Med sitt milde overlys − lyset fra det høye − skal de forsone den grepne leser med den rystende utgang. Denne innledes med og rettferdiggjøres ved 3 skarpt fremstående trekk i samtidens ansikt: løftebruddet, kap. 34; rekabittenes beskjemmende eksempel, kap. 35, og kongens voldsdåd mot Guds ord, kap. 36.

Løftebruddet

V. 1–7: Innledning − domsforkynnelse, som alltid.

"Alle jordens riker og alle folkeslagene" er å forstå som Babylon med alle sine underlagte forbundsfellene og Egypt med sine forbundsfeller, som mobiliserte og allerede trykket på fra syd. Forutsigelsen i v. 4 og 5 er mildere enn det senere faktiske forløp, se 52, 11. Avvikelsen motbeviser den lettferdige talen om profetiene som fremgått av begivenhetene, ikke forutvarsler for dem. Jeremia-boken er jo endelig avsluttet etter katastrofen, og et sted som dette kunne lett blitt korrigert. Altså et dobbelt bevis: 1) på profetiens ekthet, 2) på den troskap hvormed den er overlevert. Avvikelsen er begrunnet i at profetien er betinget. Hvis konge (og folk) i lydighet mot det profetiske ord godvillig gikk inn under dommen, ville skjebnen bli mildere. Det kan profeten love i Herrens navn. På et tidspunkt da bare 2 festninger (foruten hovedstaden) ennå holder stand, v. 7.

V. 8–16: Den historiske hending.

Dette er under første del av beleiringen og dens uventede avbrytelse. Hvilke edle følelser, vakt ved stillingen, kan begrunne kongens og folkets beslutning? Og hvilke egoistiske hensyn kan ha blandet seg inn i betraktning av beleiringen og dyrtiden?

Herrene var naturligvis ansvarlig for trellenes underhold.

Om loven se 2 Mos. 21, 2 ff; 5 Mos. 15, 12. Hva ligger i påminnelsen om Egyptens land, av trellehuset? Og hva kan ha begrunnet den skjebnesvangre ombestemmelse i v. 16? Husk at beleiringen uventet ble hevet, de besatte jorder lå fri, og der var mangel på brød, og nå trengtes arbeidshjelp.

Det synes som trellene med glede har hilst friheten − Så stort et gode er den selv i hungersnød, hva måtte de føle ved løftebruddet?

V. 17–22: Dommen.

Merk ironien i v. 17: Dere har ikke ropt ut frihet − jeg roper ut frihet for dere. Til dobbel-omvendingen sml. Lots hustru og Jesu ord i Luk. 9, 62. Merk også stigningen fra v. 4 og 5 til v. 21: her blir talen om dem "som står dem etter livet". "Se, jeg gir min befaling, sier Herren" − den som er større og byr endog over Nebukadnesar.

Hans Høeg
"Gransk skriftene"
Lutherstiftelsens forlag

 

Minikommentarer

av Peter Baronowsky:
Jeremia 32
Jeremia 33
Jeremia 34
Jeremia 35
Jeremia 36