Utvalgt kommentar
Førstegrøden og tienden skal gis med takk og bønn
5 Mos 26,1–4
Førstegrøden skulle bringes til helligdommen som en takk til Herren fordi han hadde gitt dem Kanaan til eie. Derfor skulle den som brakte den også høytidelig bekjenne dette idet han overleverte kurven med grøden til den forrettende prest. Denne skulle så ta kurven og sette den ned foran brennofferalteret.
5 Mos 26,5–10a
Etter denne overlevering skal israelitten i en kort bekjennelse uttrykke sin takknemlighet til Gud forat han har ført sitt folk så nådig og brakt dem fra ringe og fattige kår til det herlige land de nå bor i. "Min far var en omvandrende armeer." Det tenkes her på Jakob hvis navn Israelsfolket enda har. Han stammet fra Abraham hvis slekt bodde i Mesopotamia (Armenia). Og selv oppholdt han seg i dette land i 20 år og fikk begge sine hustruer derfra. (1. Mos. 29 og 30). Senere dro Jakob ned til Egypt og "bodde der som fremmed med en liten flokk." Men der ble han til et stort og tallrikt folk.
Videre skal israelitten fortelle om trengselsårene i Egypt og Guds underfulle redning derfra. "Og han ga oss dette land, et land som flyter med melk og honning." Den førstegrøde som israelittene nå bringer er en takkegave for alt det Herren i sin nåde har skjenket sitt folk. Det er således ingen tung plikt å bringe den første del av grøden til helligdommen; det gis av et hjerte fylt av takk og glede.
5 Mos 26,10b–11
Når så førstegrøden er lagt ned for Herrens alter, skal israelitten sammen med levitten og den fremmede som bor på hans hjemsted og nå er blitt med til helligdommen glede seg. Egentlig tilfalt førstegrøden prestene, men da disse umulig kunne nytte alt sammen til eget bruk, ble det meste av det gitt tilbake til den ofrende som så skulle nyte det ved et hellig offermåltid.
5 Mos 26,12–15
Her tales om den tiende som hvert tredje år skulle gis til de fattige og nødlidende. Når denne er utredet skal likeledes israelittene komme med en bekjennelse fra Gud. Han skal først forsikre at han ikke har holdt noe tilbake, men utredet det hele (v. 12). Dernest skal han erklære at han ikke har gjort noe som kunne gjøre tienden uren, men i alle ting holdt seg til Guds bestemmelser. – Det var ingen offentlig kontroll med tienden. Og den ble levert på hjemstedet; derfor var det her den enkeltes ærlighet det kom an på. Av den grunn var en erklæring av den art som her er gjengitt på sin plass. Den gjorde det hele til en samvittighetssak.
Erklæringen skal så slutte med en bønn om at Herren nå da tienden er brakt, må svare med å sende sin velsignelse over Israel og hele Kanaans land, slik som han hadde lovet.
Fredrik Wisløff "Det Gamle Testamente" Lutherstiftelsens Forlag, 1946
|