5. Mosebok 32,4

5. Mosebok 30,6

5. Mosebok 28,13

5. Mosebok 23,21-23

5. Mosebok 20,3-4

5. Mosebok 18,10-12a

5. Mosebok 13,1-3

5. Mosebok 11,18-20

5. Mosebok 7,6

5. Mosebok 6,5

5. Mosebok 3,24

5. Mosebok 33,27a

5. Mosebok 30,14

5. Mosebok 27,19a

5. Mosebok 25,15-16

Bok 05 ♦ Les Femte Mosebok på 11 dager:

Dag 1:  5 Mosebok 1-3 Dag 2:  5 Mosebok 4-6 Dag 3:  5 Mosebok 7-9 Dag 4:  5 Mosebok 10-12 Dag 5:  5 Mosebok 13-15	Dag 6:  5 Mosebok 16-19 Dag 7:  5 Mosebok 20-22 Dag 8:  5 Mosebok 23-25 Dag 9:  5 Mosebok 26-28 Dag 10:  5 Mosebok 29-31	Dag 11:  5 Mosebok 32-34

---

358 ♥ 5 Mosebok 32-34

Bibel 2011 bokmål	Norsk Bibel 88/07	Bibelen, Guds Ord	Bibel 2011 nynorsk
5 Mosebok 32	5 Mosebok 32	5 Mosebok 32	5 Mosebok 32
5 Mosebok 33	5 Mosebok 33	5 Mosebok 33	5 Mosebok 33
5 Mosebok 34	5 Mosebok 34	5 Mosebok 34	5 Mosebok 34

---

Utvalgt kommentar Moses' avskjedssang 5 Mos 32,1–3 I vakre, poetiske ord og uttrykk innleder Moses sin sang. Himmelen og jorden skal lytte til hans ord, hele skapningen, den synlige og usynlige, – for det han vil si gjelder alt det skapte. Det er Herren, han ved hvem alle ting er blitt til, Moses vil ære og lovsynge. Og hans ord er å likne med regn og dugg som faller over gress og urter og skaper liv og vekst. Ville de alle bare ta hans ord til hjertet, ville de få erfare Guds livgivende kraft og velsignelse. 5 Mos 32,4–5 Moses kaller Herren: "klippen". Han er den uforanderlige, trofaste Gud, han som de fullt og fast kan lite på. "Fullkomment er hans verk." Det han gjør er uten mangler og feil. "Rettferd er alle hans veger." Ingen kan peke på noen urettferdighet hos Gud. Han leder sitt folk med rettvishet. Aldri sviker han dem. Aldri gjør han dem noen urett. V. 4. Når det likevel er gått hans folk ille, bærer ikke Herren skylden for det. "Nei, hans barn, de har skammen, – en vanartet og vrang slekt." Det er deres synder og deres ulydighet som er skyld i all den fordervelse som har rammet dem og som i kommende dager skal nå dem. V. 5. 5 Mos 32,6–7 Moses tenker på det frafall som Herren har sagt vil komme (se 31,16) og se det som noe der allerede har inntruffet. "Lønner I Herren således, du dårlige og uvise folk." Det er en dårlig måte Israel lønner alle Herrens velgjeringer på; han har vært trofast mot dem, men de har vært troløse mot ham. "Er han ikke din far som gjorde deg til sin eiendom." Den gang Herren utfridde Israel fra det egyptiske fangenskap, antok han seg dem som sitt folk og stillet seg i en fars forhold til dem. Og siden har han vært som en omsorgsfull og kjærlig far mot dem. "Han skapte deg og dannet deg", i Egypt var de en flokk av usle treller, men Herrens frelse dannet dem til et folk, – ja til hans eiendomsfolk. V. 6. "Kom de eldgamle dager i hu", – helt tilbake til deres jordiske far Abraham og senere "fra slekt til slekt". Historien, fra denne gamle tid av vil kunne fortelle om Guds nådige handlemåte mot Israel og dets fedre. Lytt til disse gamle menns vitnesbyrd. V. 7. 5 Mos 32,8–9 Herren er "den Høyeste" som leder alle folkene og bestemmer de enkelte folks landemerker og grenser. Men den gang Gud fastsatte disse, hadde han sitt eget folk i sin tanke og han bestemte alt således at det skulle bli Israel til gagn. De skulle få nettopp den "del" og "arv" som Herren i sin visdom og kjærlighet hadde utsett til dem. 5 Mos 32,10–11 "Han fant ham i et øde land, i villmarken, blant ørkenens hyl." Det var i Egypt Herren "fant" sitt folk. Men de kår Israel levde under i dette rike, fruktbare land var de aller tyngste og kummerligste. Deres liv var å likne med en mann som har gått seg dødstrett i en ørken og der holder på å omkomme. Egypts rikdom kunne ikke hjelpe dem. Det var frihet og frelse de lengtet etter, der de trellet under de fremmede herrer. Og denne frelse var det Herren brakte dem. Han "fant dem" som man finner en forkommen og villfaren ørkenvandrer. Og hadde han først funnet dem, "vernet han om dem" og "våket han over dem" som man våker over det dyreste og ømfintligste man eier: "sin øyesten". Som det minste rusk på øyet bringer smerte, således følte Herren folkets lidelse som sin egen. (Smlgn.: 2. Mos. 3,7: "jeg kjenner deres smerter". gam. overs.) V. 10. Den frelse fra Egypt som Israel opplevde var for dem et troens vågestykke. Den er å likne med en ørnunge som for første gang kaster seg ut fra sitt rede. Ørnens rede er bygd mellom steile klipper. Fra redekanten ser ungene bare ned i dype sluk. De har ingen fjellslette hvor de kan lære seg å fly. Derfor må ørnemor puffe den lille ungen ut fra kanten av redet, hvor de flakser over dypet med sine uøvde vinger. Og når de små vinger blir trette og ungen angst ser ned i sluket under seg, kommer ørnemor seilende og lar den redde og trette lille ungen dale ned på sine slagfjær, hvor den hviler seg ut og bæres over det store dyp. – Slik hadde Israel opplevd frelsen. De var faktisk skubbet ut av Egypts trygge rede. Det var Herren selv som hadde ført dem ut derfra. Allerede ved det Røde hav syntes alt håp ute og undergangen viss. Men da var Herren straks hos dem og frelste dem igjen. Og hver gang deres trosvinger seinere hen holdt på å svikte, hadde Herren tatt dem og båret dem på sine slagfjær. 5 Mos 32,12–14 Ikke bare ut av Egypt og gjennom ørkenen hadde Herren båret og hjulpet sitt folk, men han vil også føre dem inn i det rike og fruktbare Kanaan. Moses ser i troen dette som noe der allerede har hendt; så fast stoler han på Guds løfter. I de herligste og fargerikeste bilder skildrer Moses Kanaans rikdom. I dette land skal Israel enn dog få "suge honning av klippen og olje av hardeste stein". Og kuene skal melke rømme og druene gi skummende vin. Til all denne herlighet er det Herren har ført sitt folk. 5 Mos 32,15–18 Israel tålte ikke de gode kår i Kanaan. "Du ble fet og tykk og stinn." Bildet sikter til en okse som ved å få for meget næring, blir ustyrlig og vill. Den "slår bakut" og lar seg ikke lenger føre og bruke av sin eier. Slik gikk det med Israel. De misbrukte Guds godhet. De ble selvsikre og selvrådige og ville gå sine egne veger. "Han forlot Gud som hadde skapt ham." Så dårlig lønnet de Herren for all hans godhet. De vendte seg til "maktene", fremmede åndsmakter, guder som de ikke kjente og som for dem var helt nye. Den eldgamle, trofaste Gud forlot de for å ofre til intetsigende, tomme guder. Men dermed vakte de også den hellige Guds nidkjærhet og vrede. "Klippe, ditt opphav enset du ikke; du glemte Gud, han som fødte deg." 5 Mos 32,19–22 Da de hadde forkastet Herren, forkastet Herren dem, Herren skjulte sitt ansikt for dem og overlot dem til deres synd og avgudsdyrkelse. Men denne Herrens straff har et mål og målet er i virkeligheten Israels frelse. De har vakt "Herrens nidkjærhet", d. e. hans hellige skinnsyke, ved å vende seg til andre guder. Nå vil Herren prøve å vekke Israels nidkjærhet ved å vende seg til andre folk, – til sådanne som er usle og ringe og ikke engang er verd å kalles et folk. (Se Rom. 10,19.) Og så vil han vise disse hedninger sin nåde, – om dog dette kan vekke Israels nidkjærhet og føre dem tilbake til ham. – Da jødefolket hadde forkastet Kristus og deretter vendte seg bort fra evangeliet om ham, ble dette tilbudt hedningene. For dem skal evangeliet så forkynnes inntil "hedningenes fylde" er gått inn og Israel får en ny nådetid. (Se Rom. 10 og 11.) 5 Mos 32,23–25 Som et ledd i denne straff vil Herren sende dem alle slags ulykker: forskjellige dødelige sykdommer, villdyr og krig. Alle skal rammes, barn, unge, voksne og gamle. 5 Mos 32,26–28 Når Herren ikke helt tilintetgjør Israel i sin hellige harme, er det fordi hedningefolkene vil mistyde dette og tillegge seg selv æren for det. De vil i sin uforstand tro at det er ved deres egen kraft dette er skjedd og ikke forstå at de intet hadde kunnet utrette mot Israel, hvis Herren ikke hadde overlatt dette folk til dem for å straffes. 5 Mos 32,29–33 Hvis Israel hadde vært et forstandig folk hadde de forstått hva grunnen til deres ulykke var. Hedningenes "klippe", – de guder som de setter sin lit til, er ikke som Israels "klippe". Deres guder ville aldri kunne gitt dem seier hvis det ikke var fordi Herren hadde forlatt sitt folk. Endog Israels fiender kunne av bitter erfaring bevitne at så lenge deres Gud var med dem, var de uovervinnelige. Men nå er de blitt så svake og feige at selv om de er tallmessig helt overlegne, flykter de redde bort. "En kan forfølge tusen og to jage ti tusen på flukt." Israel er blitt så kraftesløst at det er å likne med vintrær som er vokset på Sodomas og Gomoras saltstepper hvor intet tre kan vokse seg stort og sterkt. "Deres druer er giftige druer, de har beske klaser." De frukter som Israel bærer er verdiløse og giftige; man vender seg fra dem i forakt. 5 Mos 32,34–35 Dommen skal en dag komme. Og den dag er nær. De følgende vers skildrer denne forferdelige dom. Det er Gud selv som i sitt hemmelige råd har besluttet å sende trengsler over dette troløse folk. "Meg hører hevn og gjengjeldelse til." Guds rettferdige straff venter dem. 5 Mos 32,36–39 Det er med smerte Herren straffer sitt folk. (Smlgn. Klag. 3,33. "Det er ikke av hjertet han plager eller bedrøver menneskenes barn".) Det gjør ham vondt å se hvordan hans folk som før hadde så stor en kraft, nå visner ganske bort. "Deres makt er borte." Men det er likevel nødvendig at straffen kommer. Av den skal de lære at det er Herren som tidligere var deres styrke. Det de var, var de i ham. Og foruten ham er det ingen Gud. Forgjeves skal de rope til de fremmede guder som de så ivrig har dyrket. I farens og nødens stund skal de få se at disse guder i virkeligheten ingen guder er. Alle folkenes skjebne er i Herrens hånd. Det er han som "døder og gjør levende, sårer og leger". Har han besluttet et folks undergang er det "ingen som redder av hans hånd". 5 Mos 32,40–43 Ved en hellig ed har Herren fastsatt dom over alle sine fiender, det være seg israelitter eller hedninger. Og denne hans dom skal komme med den største kraft. For hans piler og hans sverd kan ingen menneskelig makt stå seg. "Pris I hedninger, hans folk!" Hedningene tror det er deres egen kraft som har gitt dem seier over Israel. (Sak. 1,15; Hab. 1,12.) De ser ikke at de bare er et strafferedskap i Guds hender. Derfor opphøyer de seg og går lenger enn Herren selv har bestemt. Men en dag kommer turen også til dem. Han vil bryte sitt ris i stykker. Og den dag skal de måtte erkjenne Israels særstilling som Guds folk. "Han hevner sine tjeneres blod." Også de oppriktige og gud-fryktige i Israel har måttet gi sitt liv. Men dette uskyldige blod vil Herren hevne og derved rense landet for den blodskyld det er blitt besmittet med. 5 Mos 32,44–47 Dermed er sangen sunget (lest) til ende. Ved Moses' side har Josva stått. Han kalles her med sitt opprinnelige navn Hosea, (4. Mos. 13,16.) Etter dette kommer Moses med en formaning til folket om å minnes innholdet av sangen og ta seg den til hjertet. Den skal være som en stadig spore til å holde Herrens lov. "For dette er ikke noe tomt ord for eder; det er eders liv. Ved dette ord skal I leve lenge i landet." 5 Mos 32,48–52 Da alt dette er fullført får Moses bud om å gå opp på Abarimfjellet på Nebos bjerg. Nå er tiden for hans bortgang kommet. Likesom Aron (4. Mos. 20,25 f) skal han dø på et fjell. Først skal han skue inn i løftets land og så vil Herren "samle ham til hans fedre". Fredrik Wisløff "Det Gamle Testamente" Lutherstiftelsens Forlag, 1946		Minikommentarer av Peter Baronowsky: 5 Mosebok 32 5 Mosebok 33 5 Mosebok 34

---

351 ♥ 5 Mosebok 29-31

Bibel 2011 bokmål	Norsk Bibel 88/07	Bibelen, Guds Ord	Bibel 2011 nynorsk
5 Mosebok 29	5 Mosebok 29	5 Mosebok 29	5 Mosebok 29
5 Mosebok 30	5 Mosebok 30	5 Mosebok 30	5 Mosebok 30
5 Mosebok 31	5 Mosebok 31	5 Mosebok 31	5 Mosebok 31

---

Utvalgt andakt For dette bud som jeg gir deg i dag, er ikke for høyt for deg, og det er ikke langt borte. Det er ikke oppe i himmelen, så du må si: Hvem vil fare opp til himmelen for oss og hente det ned og la oss høre det, så vi kan gjøre etter det? Det er heller ikke på den andre siden av havet, så du må si: Hvem vil fare over havet for oss og hente det til oss og la oss høre det, så vi kan gjøre etter det? Men ordet er deg ganske nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan gjøre etter det. 5. Mosebok 30,11-14 Noen ganger sier folk "Jeg kan ikke!", men det de egentlig mener er "Jeg vil ikke!". I Frelsesarmeens første tid sang man ofte ordene: "Hvem som vil får komme nå." Dette var rett teologi. Å komme til Jesus handler nemlig mer om vår vilje enn om vår evne. Mange sier at de skulle bli kristne om de bare kunne tro. Men dagens bibelvers viser at det ikke handler så mye om å kunne, det handler om å ville. Ordet sier klart at Gud har gjort Bibelens budskap tilgjengelig for alle de som virkelig vil. BØNN Far, takk for at Du har gjort det mulig for alle som vil, å tro på Deg og på Ditt ord. Hjelp meg å leve slik i dag at det blir lett for andre å komme til Deg. Rut Baronowsky "Dagboken" rupeba hb, Stockholm		Minikommentarer av Peter Baronowsky: 5 Mosebok 29 5 Mosebok 30 5 Mosebok 31

---

344 ♥ 5 Mosebok 26-28

Bibel 2011 bokmål	Norsk Bibel 88/07	Bibelen, Guds Ord	Bibel 2011 nynorsk
5 Mosebok 26	5 Mosebok 26	5 Mosebok 26	5 Mosebok 26
5 Mosebok 27	5 Mosebok 27	5 Mosebok 27	5 Mosebok 27
5 Mosebok 28	5 Mosebok 28	5 Mosebok 28	5 Mosebok 28

---

Utvalgt kommentar Førstegrøden og tienden skal gis med takk og bønn 5 Mos 26,1–4 Førstegrøden skulle bringes til helligdommen som en takk til Herren fordi han hadde gitt dem Kanaan til eie. Derfor skulle den som brakte den også høytidelig bekjenne dette idet han overleverte kurven med grøden til den forrettende prest. Denne skulle så ta kurven og sette den ned foran brennofferalteret. 5 Mos 26,5–10a Etter denne overlevering skal israelitten i en kort bekjennelse uttrykke sin takknemlighet til Gud forat han har ført sitt folk så nådig og brakt dem fra ringe og fattige kår til det herlige land de nå bor i. "Min far var en omvandrende armeer." Det tenkes her på Jakob hvis navn Israelsfolket enda har. Han stammet fra Abraham hvis slekt bodde i Mesopotamia (Armenia). Og selv oppholdt han seg i dette land i 20 år og fikk begge sine hustruer derfra. (1. Mos. 29 og 30). Senere dro Jakob ned til Egypt og "bodde der som fremmed med en liten flokk." Men der ble han til et stort og tallrikt folk. Videre skal israelitten fortelle om trengselsårene i Egypt og Guds underfulle redning derfra. "Og han ga oss dette land, et land som flyter med melk og honning." Den førstegrøde som israelittene nå bringer er en takkegave for alt det Herren i sin nåde har skjenket sitt folk. Det er således ingen tung plikt å bringe den første del av grøden til helligdommen; det gis av et hjerte fylt av takk og glede. 5 Mos 26,10b–11 Når så førstegrøden er lagt ned for Herrens alter, skal israelitten sammen med levitten og den fremmede som bor på hans hjemsted og nå er blitt med til helligdommen glede seg. Egentlig tilfalt førstegrøden prestene, men da disse umulig kunne nytte alt sammen til eget bruk, ble det meste av det gitt tilbake til den ofrende som så skulle nyte det ved et hellig offermåltid. 5 Mos 26,12–15 Her tales om den tiende som hvert tredje år skulle gis til de fattige og nødlidende. Når denne er utredet skal likeledes israelittene komme med en bekjennelse fra Gud. Han skal først forsikre at han ikke har holdt noe tilbake, men utredet det hele (v. 12). Dernest skal han erklære at han ikke har gjort noe som kunne gjøre tienden uren, men i alle ting holdt seg til Guds bestemmelser. – Det var ingen offentlig kontroll med tienden. Og den ble levert på hjemstedet; derfor var det her den enkeltes ærlighet det kom an på. Av den grunn var en erklæring av den art som her er gjengitt på sin plass. Den gjorde det hele til en samvittighetssak. Erklæringen skal så slutte med en bønn om at Herren nå da tienden er brakt, må svare med å sende sin velsignelse over Israel og hele Kanaans land, slik som han hadde lovet. Fredrik Wisløff "Det Gamle Testamente" Lutherstiftelsens Forlag, 1946		Minikommentarer av Peter Baronowsky: 5 Mosebok 26 5 Mosebok 27 5 Mosebok 28

---

337 ♥ 5 Mosebok 23-25

Bibel 2011 bokmål	Norsk Bibel 88/07	Bibelen, Guds Ord	Bibel 2011 nynorsk
5 Mosebok 23	5 Mosebok 23	5 Mosebok 23	5 Mosebok 23
5 Mosebok 24	5 Mosebok 24	5 Mosebok 24	5 Mosebok 24
5 Mosebok 25	5 Mosebok 25	5 Mosebok 25	5 Mosebok 25

---

Utvalgt kommentar Forhold til fattige 5 Mos 24,10–11 Den som lånte noe av en annen hadde plikt til å gi pant. Men han kunne selv få velge ut den ting av passende verdi som han helst syntes han kunne unnvære. Långiveren hadde ikke rett til å gå inn i den annens hus og selv plukke ut det han ville. 5 Mos 24,12–13 En fattig mann hadde ikke annet å gi i pant enn sin kappe. Overfor en slik mann skulle man vise barmhjertighet og i alle fall gi ham hans kappe tilbake innen kvelden så han ikke skulle fryse om natten. "Det vil tjene deg til rettferdighet for Herren." Det viser at man har det rette sinn og er drevet av kjærlighet til sine medmennesker. 5 Mos 24,14–15 Overfor fattige skal man i det hele handle rett og rettferdig. Er han en dagarbeider har han krav på sin lønn og han trenger å få den straks. Man skal ikke unndra ham hans rett, selv om han tilhører de ringe i samfunnet. Og dette gjelder både israelitter og folk av fremmed herkomst som er opptatt i deres samfunn. En arbeider er sin lønn verd. Hvis man her er ubarmhjertig og urettferdig, vil man nedkalle Herrens vrede og straff over seg. Himmelens Gud har et våkent øye for de nødlidende og fattige i landet. Fredrik Wisløff "Det Gamle Testamente" Lutherstiftelsens Forlag, 1946		Minikommentarer av Peter Baronowsky: 5 Mosebok 23 5 Mosebok 24 5 Mosebok 25

---