Utvalgt kommentar
" Men ikke bare for hans skyld er det skrevet at det ble tilregnet ham. Det er skrevet også for vår skyld som skal få rettferdigheten tilregnet, vi som tror på ham som oppvakte Jesus, vår Herre, fra de døde, han som ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse." Romerne 4,23-25
Gud setter Abrahams tro fram for oss som en norm for vår tro. Alt det som står om Abraham, gjelder oss.
Det som hans tro virket, virker vår tro.
Under de samme vilkår han trodde, må vi tro.
Han trodde Gud mens han så, kjente, følte og opplevde hvor umulig det var, menneskelig talt, det som Gud hadde lovt. Slik får også vi tro mens vi hos oss selv kjenner, føler og opplever det motsatte av at vi tror.
Vi seirer på samme måten som Abraham seiret, da han på tross av seg selv og på tross av alt stolte på løftet.
Han gav Gud æren ved å stole på ham og trøste seg til ham som en sann, trofast Gud som holder sitt ord. Slik ærer også vi Gud ved å stole på ham og regne ham for sann, allmektig og trofast, som ikke narrer den som tar sin tilflukt til ham.
Og likesom Abraham ble tilregnet rettferdigheten gjennom dette, blir også vi tilregnet rettferdighet på samme måten.
Om disse vers i Romerbrevet skriver Luther:
"Så gir nå Paulus troen den høye lov og pris at ingen velbehageligere gudstjeneste, ingen større ærbødighet og lydighet kan vises Gud, ikke noe lifligere og søtere offer blir ofret ham enn det at man tror ham og venter alt godt av ham. Den som er en god taler, han forsøke sin kunst på dette språk og utlegge det bedre og mer utførlig. Da vil han finne at troen er en allmektig sak, og at troens kraft er overveldende og uendelig. For troen gir Gud hans ære. Denne ære er det aller største man overhodet kan gi Gud. For å gi Gud hans ære er ikke noe annet enn å stole på ham og tro ham, regne ham som trofast og sannferdig, vis, rettferdig, barmhjertig og allmektig. Kort sagt, erkjenne og anse ham som den eneste som skaper og gir allslags godt. å gjøre dette er umulig for fornuften, men troen gjør det."
"Der troen mangler, mangler også Gud sin ære i oss, så han ikke regnes som vis, rettferdig, trofast, sannferdig og barmhjertig."
"I én sum: Der det ingen tro er, der beholder ikke Gud noe, verken av sin guddom eller majestet hos oss og i oss. Derfor avhenger alt av troen."
"Som følge av dette krever vår Herre Gud ikke mer av oss mennesker enn at vi gir ham alene den ære vi skylder ham og anser ham for vår Gud. Det vil si at vi ikke regner ham som en unyttig og kraftløs avgud, men for en rettferdig og sann Gud som tar seg av oss, hører vår bønn, forbarmer seg over oss og hjelper oss av all nød. Når dette skjer, da har han sin guddom hel og ubeskåret, dvs at da har han alt det som er mulig for et troende hjerte å gi ham. Derfor er det å kunne gi Gud av hjertet en slik ære i sannhet en visdom over all visdom, en rettferdighet over all rettferdighet, en gudstjeneste over all gudstjeneste og et offer over alle ofre."
"Av dette kan man fullt ut forstå at troen er en herlig og velbehagelig rettferdighet for Gud, og på den annen side at vantroen er en grusom synd" (Luther).
Skulle ikke dette hjelpe oss til å tro Gud på hans ord?
Vi har Guds eget tilsagn om at vi skal oppleve og tilegne oss det samme som Abraham.
Da gjelder det at vi ikke lar vår fornuft og våre følelser råde, men bare Ordet. For alt i oss protesterer mot dette.
"Skal fornuften svare for seg, så sier den: Det er helt igjennom umulige, oppdiktede, narraktige, svake og ringe, urimelige, ja, grusomme, kjetterske og djevelske saker som Gud taler om her. For hva kunne vel være så latterlig, tåpelig og urimelig for fornuften som det at Gud sier til Abraham at han vil gi ham en sønn av hans hustru Saras liv som da var utdødd? Slik er alle trosartikler i vår kristelige tro som Gud har åpenbart for oss ved sitt ord: umulige, urimelige og oppdiktede for fornuften, 1 Kor 1, 23" (Luther).
Men setter vi vårt håp til løftet, kommer vi til å seire over alt i oss som protesterer mot troen. Da vokser og styrkes også vår tro, likesom Abrahams, for vi gir Gud ære når vi stoler på ham.
Vi har enda større grunn til å tro Gud fordi vi har klarere lys over frelsen enn Abraham.
Han trodde på en frelser som skulle komme. Vi får tro på at han er kommet og at verket er fullbrakt, slik som v 25 sier det til slutt.
I disse ordene ligger det en hemmelighet: Kristus gikk i graven med all vår synd på seg.
Vår synd ble begravet i og med ham.
Da Kristus stod opp av graven, var han rettferdiggjort. Da var han fri våre synder.
Dette er en sannhet som er nesten forsvunnet fra forkynnelsen i vår tid. Men den er i virkeligheten meget nødvendig, og vi kan ikke tale om en fulltonende evangelieforkynnelse uten at dette kommer til uttrykk på en eller annen måte.
Trengte da Kristus å bli rettferdiggjort?
Ja, for vår skyld!
Hadde han tatt våre synder på seg, trengte han også å rettferdiggjøres fra våre synder.
Mange erfaringer i sjelesorg har lært meg hvor nødvendig det er at denne sannhet blir forkynt.
Jesus tok all verdens synd på seg og ble en synder i vårt sted for at vi skulle bli rettferdiggjort for Gud (2 Kor 5, 21). Hvilken rett har da Kristus til igjen å innta sin herlighet og sette seg ved Faderens høyre hånd?
Jo, den rett som Gud selv taler om:
Den som holder loven og oppfyller den, har rett til å leve.
Så sant Gud holder sitt ord kunne derfor ikke døden beholde Jesus. Han seiret over den.
Derfor er Jesu oppstandelse vitnesbyrd om at synden er skaffet bort og Jesus rettferdiggjort.
Og likesom det var våre synder han tok med seg på korset og som brakte ham i graven, så er hans rettferdiggjørelse også vår rettferdiggjørelse.
"Han ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse ikke bare for at han skulle ta bort vår synd og oppfylle Guds bud, men også for at vi ved ham skulle bli verdige, rettferdige og nådens barn. I sin lidelse gjør han vår synd kjent og døder den. Ved sin oppstandelse derimot gjør han oss rettferdige og fri for alle synder, såfremt vi ellers tror det" (Luther).
Øivind Andersen
"Grunnsannheter til frelse"
En tolkning av Romerbrevet
Lunde Forlag, 1992
| |
|
